Dogdiggers Catherine Zeta-Jones

På mandag var vi å gikk Rally konk og det var altså så mye texas og tull fra Ollie sin side at her er det bare å brette opp ermene å trene. Lukt/fristelse og helt nytt (og noe trangt) miljø ga veldig rampete og artige utslag hos Ollie bollen 🙂

Så i dag har vi trent med luktforstyrrelse og lekt litt med «du må gjøre noe for å få noe / vente på væresegod». På trening er hun i all hovedsak bare flink pike, hun mangler bare treningen som må til for å kunne klare alle utfordringer som klasse 3 og videre byr på.  Så håper virkelig at jeg får låne henne LENGE slik at vi kan kose oss med trening og moro.

Thea fikk også gå, hun gikk som en liten prestepike og tok alle skiltene unntatt 213. Vet ikke hvor mange ganger det momentet har laget trøbbel for oss og selv om det går som smør på trening så skjer det like lett igjen når det gjelder 🙂

Her er Ollie fra i dag, moviemakergirl er Hilde, takk!

Bror Hector:-)

Bror Hector var også på trening i går, det er veldig koselig at bror og søster koser seg veldig med å trene. Eneste Hector kasnkje ikke syntes var innaførr var at søstra kom inn i full gallopp å forsøkte å forstyrre han og Gry når de jobbet. Men det tok han som han gjør med det meste, et lite snøft og raskt fokus på oppgaven. Flinkeste lille gutten 🙂

Ollie back in Bardu

Livet uten elskede lille Pernille har vært trist og sår. Og slik kommer det nok til å være i en god stund enda. En av tingene jeg har kjent på som vanskelig er at folk skal spørre etter henne når vi er ute å går. Det føles ut som om jeg trenger litt mer tid på å kunne snakke om henne til alle uten risiko for at tårene presser seg på. Så snille Melissa og Markus har latt meg låne Ollie en stund og på den måten så ser vi nok ut som «alltid» for de fleste.

En annen fin ting Ollie har bidratt med er litt mer liv og røre i huset. Og i tillegg har jeg en «ung» hund å trene med. Nå begynner også Ollie å dræge på årene, men hun oppleves definitivt som veldig ung på trening. Hun er hærlig heit, vill og galen de gangene vi har vært. Det har vært fin terapi å komme seg litt ut og igang igjen. Det er også veldig koselig å se likhetstrekk mellom mor og datter, små ting som Ollie gjør som vekker fine minner og varmer hjertet.

 

Mannekengen (?)

Det blir no litt kjedelig å trene bare Rally og lar meg lett «lure» til å prøve ut andre ting. Her er Pernille i LP øvelsen som jeg tror kalles «Mannekengen» – men sikker er jeg altså ikke:-)

Selv om vi kanskje ikke gjør øvelsen helt i tråd med regelverk så synes jeg at Pernille veldig flink å ta ny øvelse på strak labb:-)

Lille Ollie:-)

Harald var nede å plukket opp Ollie i Oslo for julefeiring i Bardu allerede i November så vi har fått en liten måned å trene på. Veldig gøy å få jobbe med Ollie, hun kan ligge å slakke i sofaen i mange timer men når hun settes i arbeid så er det ikke noe å utsette på arbeidsmoralen der i gården:-) Hun har god fokus og god forståelse på å høre etter hva jeg sier.

Vi har i hovedsak jobbet med elite øvelsene «kjegla» og slalom, rett og slett fordi jeg synes det er morsomme øvelser å jobbe med. Vi burde ha jobbet med klasse 2 og 3 momentene men får håpe at hun snart kommer nordover igjen eller at jeg har noen dager i Oslo:-)

På slalomen så fortsatte vi der vi slapp sist gang, nemlig 4 pinner og utfordring av innganger.  Før hun, Markus og Melissa dro nå i dag så var hun på 8 pinner + at hun mangler fremdeles en del forståelse på de ulike inngangene som er. Men veldig fornøyd med fremgangen hun har hatt. Liten superhund faktisk:-)

Kjegle øvelsen var veldig lett å få inn, det var bare noen runder «stå» på plattform så var det bare å sette kjegla foran å sende henne ut. Deretter ble plattform sporadisk byttet ut med target og til slutt ingenting. Det som gjenstår nå er å bygge forståelse for å se etter kjegla. Hun var superflink dersom hun viste hvor kjegla er, men vanskeligere dersom kjegla sto på andre plasser og det var andre mindre kjegler og skilt rundt.

Ettersom vi jobbet med utholdenhet og skilt-gåing ene dagen med de andre så fikk også hun gå banen. år jeg går så kjente jeg litt stress fordi jeg følte at hun var anderledes å gå med. Men lille bollen var superflink og kan tydeligvis jobbe litt lengre enn mora mener er akseptabelt:-)

Her er hun lille bestemor-ungen:-) Siste skiltet er 213, det kan hun ikke godt nok enda (burde naturligvis ha prioritert det) men hun veldig flink som jobber så lenge uten belønning.

Ps, litt tjukk og rund, Markus har fått beskjed om å bytte for og passe på at ikke alle gir henne mat under på jobb lunsjene:-)

Utholdenhet – og lyd

Fokusområdet i det siste har vært å belønne artigere og differensiere belønningen etter hvor lenge de har jobbet. For Pernille så har dette vært party party:-) Opplever at hun har skjønt konseptet «bare hold ut det vil være verdt det!». Utfordringen ligger nå i at hun blir så gira at det kommer lyd (skal jo ikke være lett tydeligvis:-)) Og her mangler jeg jo erfaring på hva som er strategisk å gjøre. I denne filmen – fordi det skjer jo litt sånn når jeg ikke er helt forberedt (det burde jeg ha vært for jeg det har poppet opp i det siste) så velger jeg å gå litt ekstra FVF for å klare å belønne når hun er stille. Om det er rett eller galt aner jeg ikke så det er bare å starte fundere – igjen:-)

Gode råd og snille, flinke treningsvenninner:-)

Ofte leser man at man bør filme treningsøkter, både fordi man da ser man bedre hvor man er og hva man kunne ha gjort annerledes. Men det er ikke så lett å komme på det og personlig synes jeg det uggent se seg selv på film. Men gode råd bør sikkert følges og da må man jo bare kaste seg ut i det.

I går trente Hilde og jeg hvor vi filmet en god del og snille Hilde har laget en liten snutt til oss. Her er vi, synes det er så gøy å se at det faktisk saft i stegene til Thea selv om jeg opplever at hun går litt sakte og bare elsker Pernilles forbein og logre-hale på slutten der:-) Fin fin trening altså og mange nye trenings-tanker popper opp:-)

#Vigirossladriomsådettar100år!:-)

Gamle spreke hunder = lykke:-)

Gleden over at Thea enda holder seg frisk og sprek i alder over 12 år (faktisk snart 12,5) kan nesten ikke beskrives. Hun er med på alle turer og er i full trening. Har lenge tenkt på at hun skal trappe ned men har konkludert med at det er det verste jeg kan finne på å gjøre mot mitt elskede lille hjerte. For det hun vil mest (etter det å spise mat da) er å få være med og få være med å trene. Så det skal hun få lov til så lenge hun vil og klarer det. Drømmer om at det skal vi gjøre i flere år framover.

Her er hun lille jenta, mat inni tunnelen så da hoppet hun lett oppi 🙂

Thea tunell

Fra ei fellestrening, vi sjekker utholdenheten – går som en velsmurt liten traktor 🙂