Vi er klar!

Jeg og Klara var også på kurs med Peder Z Christiansen forrige helg. Det var et veldig givende kurs, og utrulig interessant å se på dette med hva hunden liker best egentlig ihht belønning. At Klara er mest glad i mat vet jeg jo fra før (hun er en skikkelig mathund, så det kommer ikke som en bombe), men det var greit å se at også den sosiale belønningen (både stemme og kos) var viktig for henne. Jeg bruker det jo endel i treningen, men har kanskje ikke helt vært klar over hvis det var for min del eller for Klaras del. Men vi såg jo at hun responderte veldig godt på det, og er jo greit å vite at jeg tuller å vaser ikke helt bare for meg min egen del, uten at det faktisk er forsterkende for henne og 😛  (nå er det jo heller ikke noen bombe det heller, fordi at hvis hun ikke hadde respondert på det, så hadde jeg nok sluttet med det jeg og… Men likevel :-)) Hvis jeg tenker tilbake til helgen så er det egentlig noen få ting som stikker seg ut (helt i tilfeldig rekkefølge):

  • Skill mellom nyinlæring og videreutvikling

Jeg skal være den første å innrømme at jeg er absolutt en av de som liker å belønne mye og ofte, og blir det feil et par ganger på rad, så senker jeg kriteriet igjen for at hunden skal lykkes sånn at jeg får belønnet. Jeg storkoser meg rett og slett i nyinlæringsfasen, hvor jeg får belønne ofte! At dette noe som er godt befestet hos meg, vises utrulig godt på mine hunder. Jeg har ubevist en 1-2 sekunder før klikket kommer, og er utrulig dårlig på å strekke tiden utover det. Mine hunder forventer at klikket skal komme kjapt, og gjør det ikke det, nei da prøver de noe annet. Jeg bruker å si det at jeg synes at det er så mye enklere å gjøre ting når jeg ikke bruker klikkeren (det blir mer rene adferder da, og ikke så mye tull å vas), og faciten til det ligger nok akkurat her. Dvs ikke det at klikkeren i seg selv er problemet, men det faktum at mine hunder forventer klikk og hyppig belønning – fordi det er det JEG har gjort! Jeg har for eksempel gang på gang på gang på gang belønnet det å komme inn i utgangsstilling. Dvs klikket når de kjapt kommer inn å setter seg, fordi jeg vil jo ha en bra flyt på øvelsen. Det å komme i utgangsstilling og bare bli sittende er noe jeg har vært mye mye dårligere på å belønne, så når jeg da prøver å strekke tiden i utgangsstillingen så trur de at de har gjort feil. Så de prøver igjen. Og igjen. Eller noe annet, kanskje det var ligg hun ville ha? Var det rygging? Stå? Og når de da ikke lykkes, uten det blir mye andre ting, ja da senker jeg kriteriene og IGJEN belønner for å komme kjapt inn i utgangsstilling. For man skal jo lykkes i det man gjør, ellers så får man frustrasjon både hos eier og hund… Jeg kjenner det ihvertfall veldig godt i meg. Men er det sånn egentlig? Og hvem trener egentlig hvem? For når jeg da trener uten klikker (noe jeg gjør ofte, feks nesten bestandig i skogen ved jakttrening eller spor), så har heller ikke hundene mine den samme forventingen om at ting skal bli belønnet kjempekjapt. Her vet de jo at de må sitte lenge ved siden å vente, og det uten at jeg får det samme ‘problemet’ som jeg har når jeg bruker klikkeren. De begynner ikke å tulle å prøve andre ting, uten de sitter å venter. Nettopp fordi det jeg har belønnet veldig mye i disse situasjoner er å vente.  Jeg har selvfølgelig et belønningsord her og som markerer den adferden som er det jeg belønner (Bra! erstatter klikket), men ‘Bra!’ har ikke samme forventing som klikk har. ‘Bra!’ er kanskje rett og slett ‘mindre bra’ en hva klikk er i mine hunders ører. Eller ihvertfall så har de mye mindre forventing til det enn til klikket, for klikket betyr ikke bare ‘det var rett, nå kommer belønningen’, men ‘det var rett, nå kommer belønningen, og i denne økta her så kan du forvente å bli belønnet ofte!’ Vi må skrive om reglene våre… :-)

Det er selvfølgelig viktig å skille mellom nyinlæring og videreutvikling her. Ved nyinlæring så skal vi jo holde oss til at hunden skal lykkes (ikke nødvendigvis hver gang, men 80%), mens man ved videreutvikling skal tørre å strikke strikken, og stå i det hvis den brister! Med det så betyr det jo selvfølgelig ikke at man skal legge opp treningen for å misslykkes, for det skal man jo ikke. Vi vil jo fortsatt at hunden skal lykkes. Men hvis det er slik at hunden har vist at han kan en ting, og så plutselig begynner å feile, så betyr det ikke automatisk at man skal senke kriteriene. Så lenge hunden har motivasjon nok, så må også vi som fører tørre å stå i det. Eller igjennom det. For man kommer seg ut på andre siden, før eller siden. Heldigvis! :-) Det er jeg og Klara et levende eksempel på etter helgen..:

IMG_6692_emmaKlaraJeg og Klara trente ‘Hold fast’ på kurset. Og hun beviste at hun kunne både bli sittende og gå med den, tross forstyrrelser som matskål og folk. Likevel så begynte hun etterhvert å teste ut hva som faktisk lønnet seg.  For det er i grunn ganske tungvindt å måtte å sitte å holde dummyen i mange sekunder, når man heller bare kan få klikk og belønning etter 2..  Og akkurat klikk å belønn etter 1-2 sekunder har Klara fått mye av, så la oss prøve det syntes Klara :-) Så hun begynte å slippe. Planen var; hvis hun slipper så skal jeg gi den til henne igjen. Så jeg gav den til henne igjen. Hun holdt 2 sekund, så slapp hun igjen. Jeg gir den på nytt. Hun holder noen få sekund, og så slipper hun. Jeg gir igjen, og hun slipper igjen.. Her så ville jeg i normale fall gjort ting enklere, feks belønnet bare etter 1-2 sekunders holdende, for det vet jeg jo hun klarer – det har vi jo gjort 1000 ganger. Men hva er det egentlig jeg gjør da? Hun kan jo holde lenge, det har hun jo bevist. Hvorfor begynner hun plutselig å feile nå? Det å plutselig gå bakover i treningen er kjempefrustrerende. Klara såg ikke så veldig frustrert ut, hun spyttet bare ut dummyen og satt like pent, men jeg kjente frustrasjonen bygge seg opp inni meg. Det eneste Klara ville var at jeg sku belønne henne oftere. Det er mye gøyere å få belønning etter 2 sekunder istedet for etter 8 sekunder. Og helt ærlig; det er det eneste jeg og vil ved dette tidspunktet! Fordi at jeg kjenner det langt ned i knærne at vi feiler og feiler og feiler, og det skal man ikke gjøre! Vi må lykkes!! Men hun kan jo holde fast. Hun har vist det tidligere i økten at hun kan sitte å holde den mye lenger enn dette, så vi må bare stå i det. Jeg klarer det nesten. Peder sier det gang på gang, bare stå i det. Bare stå i det. Bare stå i det.  Og jeg klamrer meg til Peder og står i det. Så sier han noe som ‘neste gang når du dit og så løser du ut’. Det eneste jeg hører er ‘løser du ut’, så etter 2 sekunders holdene i utgangsstilling sier jeg ‘værsegod’ og slipper henne frem til skåla og belønningen. Jeg klarte ikke å stå i det. Jeg viste at jeg sku stå i det, men det eneste jeg klarte å høre er ‘løser du ut’ og det eneste jeg ville gjøre var jo å få belønnet.. Men hva har jeg gjort nå da? Jo, da har jeg lært Klara at det lønner seg å stå i det. ‘Før eller siden så kommer mamma til å gi seg, og da får du belønningen etter bare 2 sekunders holdende! Så hold ut! Stå i det! Belønningen kommer fortere snart!’ Så hvem trener egentlig hvem? :-)

Kort sagt så tok det oss noen flere runder for Emma ‘å stå i det’ før Klara igjen sa ‘Ok, jeg kan vel holde da’ og holdt uten å slippe. En tøff runde for å se hvem som var staes, som jeg (med god støtte i Peder) heldigvis vant tilslutt :-) Meget lettet Emma, og en like lykkelig Klara (hun fikk jo tross alt masse pølse, ros og kos :-)). Jeg spurte Peder hva jeg sku ha gjort hvis vi ikke hadde kommet oss igjennom det, og han sa at vi først kan gjøre de enkle tingene, uten å endre på kriteriet. Feks si ‘Bli’ når jeg går i fra. Eller apport hvis hun ikke vil gripe. (Igjen – Klara er ikke i nyinlæringsfasen, uten i videreutviklingsfasen. Viktig å skille på dette). En annen ting som jeg også kan gjøre er å pause henne i 10-15 sekunder, og så prøve på nytt. Det er nemmelig sånn at det ikke bestandig er straff nok å miste belønningen (pølsene), men hvis hun i tilegg fikk en pause (hvor jeg bare la henne ned, og gikk ifra henne et par meter med ryggen til i en 10-15 sek. Hun får puste å tenke seg om. Jeg får puste å tenke meg om) så skjerpet hun seg. Det viktige her er jo da å fortsatt stå på kravene – ikke ramle tilbake til gammel vane å belønne at hun først kom i utgangsstilling feks, uten å holde de samme kriteriene som vi hadde før vi brøt. Og det virket. Jeg måtte pause henne en gang dagen etter, da hun plutselig istedet for å gripe dummyen prøvde seg på å fryse på den (frys har vi jobbet mye med, og det var absolutt verdt et forsøk syntes Klara). Pausen var kanskje mer for min enn for Klaras skyld, fordi at jeg kjente frustrasjonen bygges kraftig opp. Presenterer dummyen, og istedet for å gripe den, så fryser hun! Sukk… Men etter en kort legg-deg-pause hvor både jeg og hun får pustet og tenke oss om, så tar hun dummyen og holder som bare det. Takk gud! :-)

Vi har jobbet med dette i løpet av denne uken, og nå er hun mye mer overbevist om at hun faktisk må holde frem til jeg sier at det er nok (klikk, bra eller takk), enda hun fortsatt av og til prøver seg litt. Hun har også  mye mindre av de tunge sukkene hun kom med når hun begynte å skjønne at hun faktisk bare måtte holde, så det går fremover :-) Jeg kan være ganske sta jeg og, så det kommer til å ordne seg! 1 minutt er målet, og gjett om det blir mye belønning da..

IMG_6697_emmaKlara

  • Belønn etter insats

Peder snakket endel om ‘belønningsvindu’ som er den perioden som du bruker på belønning. Når man trener med hyppig belønning, så vil man jo gjerne at hunden skal bruke kort tid på belønningen slik at man er kjapt klar til ny repetisjon. Noen ganger så kjører man Jackpot i form at stor belønning (masse godbiter eller lek), og denne kommer sånn plutselig. Det er jo for så vidt greit det, men det vi lærte på kurset var å tenke litt annerledels, dvs at belønningen skal stå i stil med det hunden presterer. Hver gang. Hvis det er slik at man jobber med det å sitte i utgangsstilling å holde dummyen og prøver å strekke tiden her, så skal hunden få betalt etter innsats. Eksempel: Når jeg trener gripe gjenstand så er det klikk og en godbit. Det å gripe en gjenstand går fort, og kan belønnes kort. Men er det å holde en apport i 8 sekunder som er tingen, ja da skal vi også belønne ihht til det. Og belønningsfasen skal være dobbelt så lang som hunden konsentrerte seg å sitte å holde dummyen, dvs i dette eksemplet i 16 sekunder. Hvordan man belønner kan selvfølglig variere – det kan være at den får jakte litt etter mat, kaste en ball, dragkamp, kos og ros osv. Men tiden man bruker på å belønne skal være dobbel så lang som hunden faktisk brukte på å utføre oppgaven. En av de ting jeg sa til Peder at jeg hadde lyst å lære om, var hvordan jeg skal få Klara til å gå ut med like stor intensitet og fart på siste utskikket i feltsøket som på det første. Jeg fikk aldri noe klart svar på det (vi må nok få Peder opp på et jaktkurs assa! :-)), men hvis jeg tenker litt på dette som Peder snakket om angående belønning, så ligger nok store deler av svaret her. Hva kreves egentlig av Klara på det siste skikket i feltsøket kontra det første? Jo, veldig mye mer! I første skikket så er det mye enklere. Mange dummyer ute, nytt terreng, pigg å rask. Når Klara har hentet inn 6-7 dummyer så er det mye vanskeligere på mange måter. Det er mindre dummyer å finne. Det er tyngre å søke i et terreng som hun har søkt over tidligere. Og at på til så begynner hun faktisk å bli sliten, ikke bare mentalt men også fysisk, fordi hun har sprunget masse. Og hva gjør jeg da? Jo, jeg belønner den siste utskikken så utrulig dårlig i forhold til hva arbeidsinsatsen hennes er.. Med hånden på hjertet – ja, jeg er utrulig kjip med belønningene mine! Jeg belønner gjerne et feltsøk på samme måte som jeg hadde belønt en kort, enkel 15 meters apport på treningsbanen. Dvs med i beste fall kanskje en skjed med våtfor, men sannsynligvis med noen få tørrkuler og en ‘flink jente’. Er det rart at motivasjonen til å finne den siste dummyen daler? Her må jeg selvfølgelig øke belønningen, og ikke bare det at belønningen er bedre enn et par tørrkuler, men den skal være lenger! Når det er et tungt søk, så belønn lenge! Har hun vært ute i mange minutter å søkt å søkt å søkt, så selvfølgelig så fortjener hun mer belønning enn noen forkuler! Klara synes nemmelig ikke det å hente dummy er det beste her i verden. Hun gjør det fordi hun vet at det leder til det beste her i verden – dvs mat! Så jeg skal definitivt bli mye flinkere til å belønne henne etter innsats, nettopp fordi at hun er så fantastisk mye flinkere når hun springer ut i feltet igjen for sjette gang, enn hun var når hun sprang ut første gang!  Og nei, det betyr ikke at jeg skal fortsette å holde meg til noen få forkuler på første utsikket, hun skal fortsatt får rikelig betalt for det og, men hun skal definitivt få enda mere betalt på siste utskikket, for det øker motivasjonen til å orke å holde ut i søket litt til! :-) Rema 1000 sa det. Det enkle er ofte det beste!

  • Lag en plan ogg hold deg til den! 

Jeg er utrulig dårlig på skrevne planer. Sånn er det bare. Jeg vet at man bør gjøre det, både skrive planen før man trener og skrive hvordan det har gått etter man har trent. Men jeg er så dårlig på det! Jeg har ikke funnet noen ting som gjør at det er lett å skrive plan på. Har prøvd både mindre blokker som jeg kan ha i lomma, og større blokker hvor jeg får bedre oversikt. På PC og i perm. Men enda så har jeg ikke klart å komme meg til det punktet at jeg gjør det HELE tiden.  Av og til ja, men i stort sett så ligger planen min i hodet mitt. Noen ganger så trener jeg uten plan i det hele tatt, og alle vet jo hvor smart det er! Det er ikke rart at hundene mine er gode på å trene meg assa! 😛 Men nok om det. Når jeg lager planer så kan jeg gjerne si noe om hva jeg skal gjøre, men jeg er ofte dårlig på å si hva jeg skal gjøre hvis det går feil. Jeg er flink til å senke kriteriene hvis det blir mange feil (litt for flink i noen tilfeller kanskje), men jeg har ikke en klar plan på hva jeg faktisk skal gjøre når det blir feil. Skjønner du forskjellen? For eksempel. Hvis jeg trener bli i utgangsstilling, og skal øke fra 5- 10 sek, så kan jeg si at ‘jeg skal belønne med godbit etter 5 sek. Går det bra så prøver jeg nye 5 sek. Går det bra så øker jeg til 6 sek’ Osv. Det  jeg dårlig på å si noe om er hva som skal skje hvis det blir feil. Jeg vet jo at en gang feil er greit, to ganger feil etterhverandre så tenk deg om, og 3 ganger feil så må du endre slik at hunden lykkes. Men hva GJØR jeg hvis det blir feil første gang? Hvis hunden reiser seg opp før 5 sekunder har gått, hva gjør jeg da? ‘Prøver igjen’ vil mange si da, og ja, det er det jeg gjør. Men hvordan? Skal jeg avvente til hunden kommer inn frivillig og setter seg i utgangsstilling igjen? Skal jeg kommandere den inn i utgangsstilling? Skal jeg lokke hunden inn i utgangsstilling? Skal jeg gå å hente hunden og så lede den i utgangsstilling? Skal jeg kommandere sitt og gå å stille meg intil hunden?  Disse tingene er jeg utrulig dårlig på å planlegge. For at det skal være tydelig for hunden hva som faktisk var feil, så bør jeg være konsekvent også i hva jeg gjør når hunden gjør feil. Og det bør jeg ha tenkt over og planlagt, like mye som jeg har planlagt hva jeg skal gjøre når det blir rett. For tross at det er på ‘rett-siden’ jeg ønsker å ligge, så er det jo ikke bestandig at alt går som planlagt. Og hva planen min er hvis det skjer, er jeg utrulig dårlig på.

Jeg har testet dette litt på hundene mine nå i dagene etter kurset. Det å vite hva man skal gjøre når det blir feil, og faktisk holde seg til det, gjør at det blir veldig mye tydeligere for hunden hva som faktisk er feil. Ta Lotta som eksempel. Igjen, jeg har vært utrulig flink til å trene ‘kom inn i utgangsstilling’, men ikke ‘bli sittende i utgangsstilling’. Så Lotta tilbyr lett å komme i utgangsstilling. Når jeg ikke klikker for det, så blir hun frustrert å prøver å sette seg i utgangsstilling igjen. For det er jo det som har vært regeln vår tidligere. Kom i utgangsstilling så klikk og belønning. Jeg er ekstremt forutsigbar, I know! :-) Men nå har jeg skrevet om reglene. Jeg vet at hun kan komme in i utgangsstilling (så perfekt som jeg gidder å få det til med henne, hun er tross alt snart 10 år, og vi har ikke noen planer om konkurranse så.. :-)), så hun får ikke noe klikk for det. Jeg vet også at hun kan sitte i ro i minst 30 sek (vi har trent sitt og bli opp til 2 min) hvis jeg kommanderer henne i sitt og går fra. Så hun kan ‘komme i utgangsstilling’ og hun kan ‘bli sittende’. Da må vi bare koble disse to sammen. Vi starter lett – kriteriet er kom i utgangsstilling og bli sittende der i 2 sekunder. Det bør hun klare. Hvis hun bryter utgangsstillingen er planen min å kommandere ‘på plass’. Men med en mamma som har hatt helt andre regler før, så er det forvirrende å ikke få klikk for å komme i utgangsstilling assa! Hun prøver å sette seg flere ganger i utgangsstillingen (løfter rompa og setter seg igjen – såg du ikke at jeg satte meg i utgangsstilling mamma?), og etter hvert så prøver hun andre ting. Ligg. Gå ifra. Går hun ut fra utgangsstillingen så kommanderer jeg på plass. Legger hun seg så kommanderer jeg på plass. Fortsatt klarer Lotta ikke å sitte i ro i skarve 2 sekunder. Dette er så frustrerende at hun til og med begynner å lage lyd. Hva er det du vil da mamma? Jo, jeg vil i hvertfall ikke tilbake til å belønne ‘kom inn i utgangsstilling.’ Så jeg holder meg til planen, og går hun ut fra utgangsstillingen så kommanderer jeg ‘På plass’ på nytt. Og på nytt. Samme stemmeleie, samme kommando. Og midt i alt i hop så sitter Lotta i utgangsstilling og tenker ‘hva faen skal jeg gjøre nå da?’. Klikk! Det var det du sku gjøre. Sitt. I utgangstilling. I 2 sekunder. Så enkelt. Så vanskelig! Etter at jeg har fått fortalt det til henne noen ganger, så skjønner hun poenget. Reglene er omskrevne. Jeg kommer ikke til å gå tilbake til å belønne innsitten igjen. Jeg kommer til å holde på 2 sekunder. Og hver gang det blir feil så kommer jeg å kommandere ‘på plass’ – intet mer og intet mindre. Hun har ingen grunn til å bli frustrert. Hun vet hva som skjer, både hvis det blir rett og hvis det blir feil. Og plutselig kan vi øke tiden. Plutselig så kan hun sitte i 3 sekunder uten styr og uten lyd. Belønning i 6 sekunder. Det skal lønne seg å øke tiden. Vi øker til 4 sekunder. Belønning i 8 sekunder. Fantastisk! Og der er økta over! Men med enkle regler – og det samme som skjer hver gang – så løser vi det. Flink Lotta, og flink Emma! :-)

IMG_6695_emmaKlaraHunder er fantastiske assa. De er ærlige, enkle og tilpassningsdyktige. De er utrulig flinke til å trene oss, kanskje like flinke som vi er til å trene de :-) De gjør det som lønner seg. Så enkelt er det! Jeg har lært utrulig mye om min egen trening i løpet av helgen, og tross at dette ikke er noe nytt så er det bare sånn at noen gang så må man få det inn flere ganger før poletten triller ned. Forrige helg trillet poletten ned! Ikke gjør det vanskeligere enn det er. Klare regler, belønning ihht oppgave. Skill på nyinlæring og videreutvikling. Og tross at du elsker nyinlæring Emma, kom deg no for guds skyld videre.. :-) Det er ikke sånn at man ikke får belønne når man er i videreutviklingsstadiet. Man får faktisk belønne enda lenger og enda mer! De må jobbe litt lenger for det, men når belønningen kommer.. DA!! :-) :-) :-)

Nå høres det ut som om at det eneste vi har holdt på med i helgen er å pushe grenser. Det er det ikke :-) Men det var det jeg og Klara virkelig trengte for å komme oss videre. Og det er der jeg ser hva jeg har gjort gæli i treninga mi. Jeg kommer garantert å gjøre feil igjen. Og støte på andre utfordringer. Men at det føltes som om at jeg hadde vunnet på lotto på lørdagen er helt sant. Jeg vet at både jeg og Klara har mye bra, og vi gjør mye bra, men etter helgen så føler jeg virkelig at jeg har fått noen flere knagger å henge ting på. Vi har et mål, og det er premiering i AK i jakt. Før vi kommer dit så må vi selvfølgelig gjennom BK men ikke minst så må hun bli trygg med andre hunder, så vi har største jobben vår der. Hun kan aldri ha kontroll over de andre hundene, men hvis hun kan ha kontroll over arbeidsoppgavene og vet hva hun skal gjøre i de ulike situasjonene, så vil det hjelpe mye. Vi skal jobbe masse med å få dummyen til å bli en fantastisk ting (nesten like bra som mat!), og det å tenke på dummy og ha dummy i munnen skal få høy verdi. For verdien på dummyen kan bygges! Nå er ikke dummyen helt uten verdi i dag heller, men den skal definitivt lades til maks! :-) Målet er klart. Jeg er klar. Klara er klar. Motivasjonen er på topp. Vi er i gang! :-)

2 kommentarer til Vi er klar!

  • Yvonne sier:

    Kjæmpebra innlegg,Emma! Æ fikk nesten treningslyst igjen etter å ha lest👍

  • Anne-Britt Andreassen sier:

    Så kjempeflink du er til å sette ord på alle ting!! Veldig inspirerende å lese.
    Jeg angrer litt at jeg ikke skrev ned mye mer av det Peder snakket om, mye jeg føler jeg ikke husker helt. (Sånn er det å bli gammel) :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Følg oss via mail

Skriv inn din mail adresse,hvis du vil ha beskjed om oppdateringer.

Bli med blant 8 andre abonnenter