BEARDED COLLIE

Bearded Collie eller Beardisen (som er rasens kjælenavn) er en middelstor, langhåret (bearded betyr skjeggete på Engelsk) hund. Det er en hardfør og livlig hund med få medfødte helseproblemer. Rasen er en av de eldste skotske gjeterhundrasene, som har arbeidet hardt i de skotske høylendene i mange hundre år.

HISTORIKK
Historien forteller om handelen mellom Polen og Skottland startet på 1500-tallet. Om en mann ved navn Karzimicz Grabski fortelles det at han reiste med korn og skulle bytte til seg et 20-talls spesielt utvalgte får. Han hadde med seg 6 egne gjeterhunder som skulle skille fårene fra en flokk på 60 dyr, samt føre de trygt tilbake på skipet. Fåre-eieren ble så imponert av hundenes utrolige dyktighet og fikk byttet til seg et par hunder. Man anser det derfor som ganske sikkert at enkelte langhårede ungarske raser, som f.eks. Komondor og Nizinny har vært med på å forme rasens utseende.

I slutten av forrige århundre begynte behovet for gjeterhunder å avta, og hundene ble mer og mere sjeldne.  I mangel av annet avlsmateriale ble Old English Sheedog og Border Collie benyttet. Hundene var arbeidende og ble eiet av bønder som kun interesserte seg for arbeidsegenskaper var det selvsagt naturlig å ikke bry seg om å foredle rasen.

Den første rasestandarden ble skrevet i 1912 av den nystartede Bearded Collie-klubben i Edinburgh, men krigen gjorde kort prosess med klubben, så i 1955 ble det dannet en ny klubb i England.

I 1944 ble Mrs G O Willison ved en feiltakelse eier av en brun Bearded Collie tispe ved navn Jeannie (hun hadde bestilt en Shetland Sheepdogvalp!). Mrs Willison ble så tilhenger av rasen at hun startet sin søken etter andre Beardiser, og alle. Beardiser i dag har hennes kjente “Bothkennar” hunder bak på sin stamtavle.

Som gjeterhunder flest er Beardisen en aktiv, glad og lettlært rase. Den lærer seg fort både det positive og det negative. De krever mye kjærlighet og nærhet til sine mennesker, men samtidig også disiplin, gjennom hele livet. En Beardis som kjeder seg eller føler seg oversett, kan bli meget oppfinnsom når det gjelder å skaffe seg oppmerksomhet! 

Pelsstell og treningen for å gjøre dette er også en en del av ansvaret som ligger i det å eie en Beardis. Det er dette som de fleste føler er mest avskrekkende med å kjøpe seg en Beardisvalp. Men sannheten er at det er ikke på langt nær så mye arbeid som man tror. Og med rett trening allerede fra valpestadiet og riktig utstyr så er dette noe som er langt mer overkommelig enn ens verste mistanker.

STELL av en bearded collie
Pelsstellet i gamle dager, når bearded collies arbeidet på gårdene, var ganske enkelt – de ble helt enkelt klippet ned sammen med sauene en gang i året! Resten av året fikk de neppe særlige pelsstell, men det er neppe noen anbefalt stellemetode i dagens samfunn.

De arbeidende hundene hadde selvsagt en annen pels enn det de “moderne” hundene har – både kortere og langt  striere. De flokene som kom, ble “spyttet” ut av pelsen i løpet av kort tid. Bad visste vel ikke de hundene hva var, og hadde man nevnt børsting, bad, balsam og føning til deres eiere, hadde man vel bare blitt ansett som smårar..

Når du har fått en Bearded Collie-valp i huset, kan du for øyeblikket kanskje ikke forstå at denne lille korthårede skapningen noensinne skal kunne kreve noen form for pelsstell. Men det er selvsagt helt feil. Det er viktig at du allerede fra starten av legger ned grunnleggende pelsstell trening. Dvs. at at man venner valpen til å tolerere all form for håndtering, børsting, stell, rens av ører, kikke på tenner, klippe klør, etc.

En Beardie-valp har innebygget “angst” for sine føtter (kanskje kilen?), og vil veldig gjerne trekke labbene til seg når du holder i dem. Om du er “flink” og følger trene håndtering allerede fra starten av – vil du etter all sannsynlighet få en lettstelt hund. Og en lettstelt hund er det moro å holde på med. Ekstra morsomt blir det selvsagt fordi at de aller fleste beardisene liker å være rene og pene!  (Og det er klart lettere å elske en ren, pen og nybadet hund – enn en som er kladdetet og lukter…)  Dette er ikke bare bra for den voksne hundens stell, det sørger i tillegg til at hunden enklere lar seg håndtere (f.eks. ved dyrlegebesøk)

Tren ofte med din valp, sett valpen opp på et bord, bruk gjerne et håndkle som underlag, eller en “anti-sklimatte” til badekar det aller beste.  Ta en rask titt i ørene, rens øynene, se etter i “stumpen” (kanskje det har tettet seg der bak?) – ha børsten for hånden, børst litt her og litt der. Husk at det er viktig at valpen ikke skal se på denne “seansen” som ubehagelig – og det er derfor VELDIG VIKTIG at du hele tiden oppmuntrer og roser den. En godbit er heller ikke å forakte!

Etter hvert som valpen blir helt fortrolig med å stå på bordet, kan du så smått prøve å legge den ned. Ikke krev at valpen skal ligge helt stille i begynnelsen, bare den ligger er det ros og glad stemme. Men ikke overdriv slik at du “hisser opp” valpen til å reise seg igjen. Krev litt mer etterhvert, for så å ende opp med en hund som ligger “blikk stille” mens du børster overalt!

Et lite “gratis-tips” her er at du lurer hunden til denne treningen. F.eks. du har hunden på gulvet ved siden av deg (eller i sofaen). Klapp den og rull den vennlig over på rygg, mens den tror du bare skal leke med den. Klapp den litt på maven, klø den litt, kikk på klør, føtter, “under armene” osv, mens du godsnakker med valpen. Gjør det til en kosestund, og prøv å “flette inn” det kommandoordet du skal bruke på bordet, f.eks. “ligg stille”. Men gjør alt i en lystig tone, og glem ikke rosen etterpå. 

Trening gjør mester – og når du ser på en beardis f.eks. på en utstilling som ligger totalt avslappet, nærmest sover mens den børstes – så tenk på at dette er innlært, ikke medfødt.

Hvor mye stell trenger en bearded collie?
Den vil kreve sitt av pelsstell, men på en voksen hunds pels vil jeg tørre å påstå at en skikkelig gjennombørsting ca hver 2.-3. uke vil være tilstrekkelig.Men da skal du gjøre det nøye, og vite med 100 % sikkerhet at alle floker er borte.

Pelsstell og treningen for å gjøre dette er også en en del av ansvaret som ligger i det å eie en Beardis. Det er dette som de fleste føler er mest avskrekkende med å kjøpe seg en Beardisvalp. Men sannheten er at det er ikke på langt nær så mye arbeid som man tror. Og med rett trening allerede fra valpestadiet og riktig utstyr så er dette noe som er langt mer overkommelig enn ens verste mistanker.

Teksten er hentet fra Bearded klubben sine sider, se www.nbck.org