Stakkars lille, vakre Lottaen vår!

Mandagen var jeg i Tromsø med flyttelasset til min sønn Benjamin som har begynt på skole der. Når jeg kommer hjem så møter Per-Eirik meg i døren og spør hvis Lotta kan få EIC anfall. Lotta er bærer og skal i utgangspunktet dermed være frisk, så nei blir mitt svar. Han forteller da at Lotta har skadet seg på tur ved Abborrvannet. Lotta og Kaiser sprang løse i langgresset ned mot elven når han plutselig hører et forferdelig hyl! Lotta skriker som bare det. Han roper, og hun kommer etterhvert tilbake, slepende med bakbeina etter seg :-( Det tar 10-15 min før hun er så pass på beina at de kan begynne å gå oppover igjen og kommer seg til bilen. Når jeg kommer hjem ved 22 tiden så kommer Lotta i møte, logrer og pæser og veldig trist i øyan. Hun sleper/subber også potene i bakken (spesielt høyre bak) og skjelver, så hun får smertestillende (Rimadyl) og jeg ringer veterinærvakta. Hege får beskjed om hva som har skjedd og jeg forteller om slepende poter, vingling når hun går og at hun ømmer i korsryggen. Jeg blir enig med Hege om at vi ser det ann – blir hun verre så ringer jeg igjen slik at hun får sett på henne og ev gitt sterkere smertestillende, hvis uforandret så får jeg time kl 08:00 morgenen etter.

Lotta er litt urolig, vet ikke helt hvordan hun skal ligge men etterhvert som smertestillende kikker inn så sovner hun sammen med meg på madrassen i stua. Hun vil ikke tisse eller bæsje noe på kveldsluftingen, men hun hadde nok allerede gjort det når de gikk tur så jeg uroer meg ikke så mye om det. Morgenen etter så prøver jeg å lufte henne slik at hun får tisset, men det vil hun ikke gjøre før vi har gått litt omkring ute hos veterinær. Hun subber fortsatt høyre bak og vingler når hun går. Heller ikke venstre bak har normal gange. Stakkars elskede lille Lottaen vår <3

Hege undersøker Lotta blandt annet ved å teste proprioseptiv sans (stillings sans. Kort fortalt så er dette hundens evne til å vite hvor den har kroppen og bena sine til enhver tid, og til å opprettholde balansen). For å sjekke det så bøyer man poten på hunden slik at den står på ovansiden av tærne i stedet for på poten. Hvis alt er normalt så endrer hunden i en gang stillingen på poten slik at den står normalt og ikke ‘oppned’ med poten (kan med mennesker sammenlignes med som når man legger en hånd på en varm plate og hvor man da automatisk trekker bort hånden for å ikke brenne seg). Lotta har manglende proprioseptiv sans på høyre bak og nedsatt venstre bak hvilket gir sterke indikasjoner om at det er noe nevrologisk som feiler henne :-( Det blir også tatt bilde av ryggen for å utelukke skjelettskader men skjelettet er helt fint. Dermed så blir Lotta henvist til Anicura i Tromsø før CT røntgen, så vi hopper i bilen og kjører til Tromsø.

Vel fremme i Tromsø så er Lotta fortsatt trist i øyan (men logrer fortsatt til dyrepleier, man må jo være høflig :-) ), vingler når hun går og subber høyre bak. Hun blir tatt hånd om og siden det er to pasienter før henne, så blir det venting før det er hennes tur. CT bildene blir så sent til Tyskland for avlesning (veterinær kunne ikke si noe om eventuelle funn), og vi kjører hjem igjen. Hun får metacam i 10 dager, noe jeg i grunn følte at jeg måtte mase meg til. Jeg spurte hvis hun ikke sku ha smertestillende først når jeg snakket med dyrepleier i venterommet, og så etter jeg hadde fått henne tilbake (da måtte jeg spørre om jeg kunne gi henne Rimadyl da siden jeg har det hjemme. Hun har jo vondt..), noe som jeg i grunn synes skal være unødvendig. Så da fikk hun Metacam, og det er godt å få litt smertestillende synes Lotta.

Så venter vi. Og venter. Og venter. Rett før kl 16 på onsdagen (etter å ha ringt å purret Tromsø ang prøvesvarene fra CT) så får vi tlf med beskjed om at det er funnet to prolapser i ryggen hennes, en ved T13-L1 og en ved L7-S1. Det er usikkert på hvilken av prolapsene som skaper problemer, men vetr. Georg trur at det er den L7-S1. Han gir oss beskjed om å ringe til Anicura dyresykehus i Oslo for videre konsultasjon (hva gir best prognose – operasjon eller hvile) samt sender over rapporten angående CT røntgen på mail til meg. Etter å ha lagt på så knekker jeg helt sammen. Prøver å ringe Hege for å få henne til å sende sykejournalen fra tirsdagsmorgen slik at jeg får sendt til det til Oslo det med, men klarer jo så vidt å snakke mellom all hulking å bæsing :-( Tilslutt så klarer jeg å få ur meg at jeg kommer ned, så kjører ned til Hege igjen (uten hund) og ber henne om hun kan snakke med de i Oslo hvilket hun gjør. Jeg kan jo knapt snakke selv midt i all gråtinga, og ikke skjønner jeg alle begreper heller, så var veldig godt å ha Hege der som kunne ringe og forklare saken for meg. Papirer blir så sendt til Oslo og de skal se på det så fort de klarer, og vi venter igjen. Og igjen..

Torsdag ut på dagen får Hege en tlf fra Oslo som vil ha CT bildene sendt i posten (kan man virkelig ikke sende slike ting elektronisk idag?! Hvordan klarte de å få de så fort til Tyskland??) så Hege ringer Tromsø igjen og ber de om å få de i posten snarest. Jeg snakker også med Marie i Oslo og prøver å få noe svar om hvordan prognosen er, men hun kan/vil ikke si noe før hun har sett på CT bildene selv. Helt fortvilt så ringer jeg Hege på ettermiddagen og lurer på hva som skjer. Jeg føler at ingen annen enn jeg og Hege tar dette alvorlig, og at det eneste vi gjør er å vente. Hvis man skal operere prolapser så skal det gjøres så fort som mulig, og Hege har snakket med Rune på Sortland og han sier at med de symptomer som Lotta (manglende/nedsatt proprioseptiv sans) så bør man operere så fort som mulig hvis man vil at de skal bli bra igjen. Hun er nå på 3:e dagen og jeg føler at jeg har gitt opp operasjon…

Torsdagskveld så ringer Oslo tilbake igjen og tilbyr at vi kommer ned til Oslo for å ta ny CT røntgen (med myelogram, dvs kontrastveske som sprutes inn der hvor prolapsen er for å se hva som ev kan være galt) og eventuell operasjon etter det. Jeg velger etter diskusjon med både Per-Eirik og Tone, å takke nei til det tilbudet av mange grunner. Det er dyrt (forsikringa har allerede dekket en CT og dekker neppe neste. En CT koster 10000,-). Operasjonen koster 40000,- + postop minimum 1500,- pr natt + medisin (det var det de tok i ukedagene, nå er det helg og da har de egentlig stengt. Hvis de må holde åpent pga henne så blir det dyrere, hvor mye viste hun ikke men blir nok adskillig dyrere tenker jeg). Forsikringen dekker opp til 45000,- pr år, men jeg har jo allerede brukt en del på den med de undersøkelser og CT’n hun hadde i tromsø.. Så kommer kostnader på rehab, reise, overnattning.. Ikke vet jeg hvordan jeg skal få henne hjem igjen (vet jo ikke hvis hun er frisk nok å bli puttet på fly etter en ryggoperasjon), så vet ikke hvis jeg vil utsette henne for den påkjenningen uansett. Sen så er det jo det viktigste – det med prognosen. De kan ikke si noe om hvor stor sjanse det er at hun bli bra etter operasjonen, og i verste fall så blir hun verre (det kan de jo og bli). Så mulig at hun da blir operert til ingen nytte. En operasjon skal dessuten skje så fort som mulig etter skaden oppstod, nå er det 4 dager siden.. Det er fult mulig at jeg med mitt valg har gitt henne dårligere odds for å bli helt bra igjen, men vi velger å prøver oss på konservativ behandling, dvs bur-hvile og smertestillende/betennelsesdempende hvilket vi for så vidt allerede er i gang med siden tirsdagen.. Vi har bestemt oss for å gi henne 14 dager i første hånd. Hvis hun ikke blitt noe bedre innen den tid så får hun slippe. Så vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Lotta selv er ved godt mot. Hun logrer, sleiker, spiser og vil veldig gjerne ut å kjøre bil når vi er ute å lufter. Synes det er tull at hun må bruke ramp når hun (iflg seg selv) fint kan gå i trappen når vi skal ut å lufte. Hadde det vært opp til henne så hadde hun garantert sprunget etter dummy/ball allerede nå hvis jeg hadde kastet det til henne, men balansen er ikke helt der enda, og hun subber fortsatt høyre bak, så vi prøver å forholde oss rolig både inne og ute:-) Hun tørker tårer når jeg gråter hele tiden, og vasker mor si med stor omsorg. Når jeg igår kveld spurte hvis hun kunne love meg at hun ble bra igjen, så plukket hun opp bamsen sin og gav den til meg. Søteste, snilleste og mest omtenksomme Lottaen jeg vet om.. <3<3<3

lotta_skog_yvonnesbilde_2012koselotta1

Lotta slik jeg liker henne best. Glad å lykkelig med et smil rundt munnen i skogen eller kosete med mamma på fanget <3

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Følg oss via mail

Skriv inn din mail adresse,hvis du vil ha beskjed om oppdateringer.

Bli med blant 8 andre abonnenter