Det blir mye agility her i disse dager altså – men det er ikke mange dager igjen før sesongen er over altså 🙂 Som allerede blogget var vi på jente-ag-tur (anbefales!! :-)) For Pernille var det sånn ca så her 🙂

Vi starter fredagskvelden med agility. Hinder nummer to er mønet og der får vi en vegring. Om det er fordi mønet er fuktig eller at hun faktisk enda trenger at jeg ikke går i fra henne før hun er godt oppå er ikke godt å si. Vår andre vegring får vi på bommen. Vi har ikke rukket å trene på at tunnelen ligger som den gjør (under bommen), så tror kanskje det er det som gjør hun vegrer seg. Føler i alle fall selv at jeg lager en fin linje mot bommen til henne (takk og lov for at Christine sa det til meg, for det tenkte jeg absolutt ikke ut av meg selv under besiktelsen. Har lagret det i bakhodet:-)) Her er vi i alle fall

Overraskende nok viste det seg at vi var klassevinnere, men det viste jeg ikke før dagen etter ettersom vi var sååå sultne at vi måtte kjøre etter ag hopp løpene:-)

I hopp så står Pernille og jeg i en pølsehaug på start. Det var noen som hadde vært uheldige å mistet masse pølser. Og jeg mitt fe-hode burde jo ha oppdaget at hun drev å snuste og åt, men nei da jeg var jo opptatt av helt andre ting enn hunden min. Skjerpings til handler assa!!!  Av og til så kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt av meg selv, faktisk veldig ofte i konkurranse settinger assa! 🙂 Det er som om jeg mister evnen til å både tenke og handle. «Å ja, hun eter pølser, ja ja så gjør hun det da» 

Vi sliter med å komme igang for Pernille mente at når jeg var så nervøs for å starte så kunne vi jo like gjerne spise alle pølsebitene før vi startet. Enig i det i grunn, men fløyta hadde jo gått så tror ikke dommeren ville ha vært enige. Men Pernille er en rimelig grei dame så vi får startet på et vis, ikke slik jeg hadde tenkt, men vi starter.

Når hun smetter fint inn i slalomen så er det «hallejula» steming inni meg, «we made it» liksom!! Det er jo slalom-inngangen jeg drømte så veldig å få til. Akkurat når englene daler ned  og alt kjennes berre lekkert ut – så bråstopper Pernille og eter en pølsebit!!! Oh my doG! Fra da av er det ingen engler å se, bare en pølse-spor-hund som jeg ikke kjente igjen i det hele tatt. Usj assa! 🙂

Vi blir nødt å gi oss på å ta slalomen, selv om jeg tappert forsøker å komme i dialog med snusmonsteret. Skipper slalomen og går videre til neste hinder og vi nøster oss videre. Akkurat når linjen settes på en slik måte at den går rett til startpølsehaugen så sier Pernille «Ha det Tone» og stikker ut. Det var altså ikke annet enn å si «sorry» til dommeren og si «ehm vi er vist ferdige for i dag» 🙂 Dommeren sa dagen etter at hun måtte flire av oss, man trenger altså ikke å unnskylde seg for slikt. Men jeg kjente litt på at det var jo veldig uhøflig å bare stikke ut sånn:-)

Lørdags morgen sitter angsten for at snusmonsteret skal dukke opp i slalomen igjen. Jeg vet at Pernille og terriere generelt har en ekstremt god hukommelse for viktige ting som pølser. Og jo da, starter fint i agiltity hopp og det går helt greit til slalomen – der går den %&¤¤ næsen ned igjen.  Det ender som det må, med disk.

Er rimelig oppgitt over at vi skal gå ett agility løp til. Kjenner virkelig på at jeg har ikke lyst til å se den jækla snus-i-slalom-monsteret en gang til denne helgen. Men skam til den som gir seg! Jeg bestemmer meg for at det eneste vi skal få til er å ta en hel slalom og det for f…. på første forsøk – OG viktigst av alt. Det er ikke lov å snuse! 🙂 Det blir venting på starten men jeg tar det veldig fint, overraskende men opptrer som en helt normal person. Ikke noe farlig det! Vi har jo bare en agenda for løpet 🙂

Starten går veldig fint, banen er endret, så i lendet hun fant mat sist gang så er det hopphinder og hun er på tur ned å begynne å jobbe med nesa. Jeg har tydeligvis fått nok av nese-arbeid så jeg sier i fra litt surt til henne at hun må følge med og hun titter overraskende opp på meg. «e du sur eller»? Kan ikke annet enn å smile til rakkajenta mi, hun finner på mye men liker absolutt ikke at vi er uforlikt 🙂

Når vi nærmer oss den %&% slalomen så er jeg på hugget og får gjort ting som slik jeg gjør det når vi trener. Det er fint å ha hodet med seg inn på banen, anbefales virkelig! Og rakkarjenta tar slalomen, åh lord for en fin lykkefølelse. Fint å se på bildene som Gry tok at jeg faktisk klarer å applauder for vel innsats av Pernille-trollet.

Etter dette er det to hinder til før mønet, nok en liten tentativ fallgruve for oss ettersom det ikke er så godt innarbeidet som det burde være. Men hun blir med på det å jenta mi, så da er det bare for oss å ta de siste hinderne inn til mål. Klassevinner 1, feilfritt med napp Agility!! Wtf vi liksom! 🙂

Dessverre ingen film av dette napp løpet heller, virker som om det er kun muppetshow filmer vi skal få med oss hjem 🙂

Ettersom premiene i Narvik var større en Pernille så har vi konkludert med at hun trenger ikke å søke opp mat i konkurranse selv, hun burde ha så at hun berge seg godt en god stund 🙂