Søndag var vi å så på valper hos Kennel Black Thunder igjen, 12 år siden sist gang. Det var et veldig trivelig gjensyn med både folk og fe 🙂 Fikk også hilse på Pernilles mamma, over 16 år gammel nå. Måtte rett og slett gråte en skvett bare av å se henne igjen.

Valpekullet var nydelig, jevne og flotte hele hurven. 4 tisper og en aldeles nydelig liten gutt. Har hatt to favoritter hele veien og når vi var der på søndagen så falt jeg mest for den som jeg kalte for Stelken Gundersen inni meg:-) (falt i grunn for alle:-)) Høy på beina og kanskje noe steil i front – akkurat slik elskede Pernille var. Av farge så ser den ut til å bli i hvete, akkurat som elskede Thea. Nå er det nok ikke slik man skal velge seg valp, den lille «hvite» er en ekstriør penere liten jente – men hjertevalgene rår man ikke helt med. Heldigvis for meg så fikk Kari Anne sin favorittjente og dermed jeg min:-) Trodde aldri jeg ville falle for den med de største ørene, øre og hale fetisme som jeg har – men det har jeg altså gjort 🙂

Det var også veldig fint å møte Margit, valpenes mamma. Både Mia og jeg hadde hele tiden følelsen av at det var Hector som surret rundt oss. Både i viben, farge og utseende er de to veldig like – bare at hun var en feminin versjon av han. Var veldig koselig å føle på.

Tuuuuusen takk til Kari-Anne og Roy alias Black Thunder for både hyggelig velkomst, trivelige samtaler og ekstra-service – og mest av alt for lille Fredrikke.

Her er hun, vårt nye lille familiemedlem 🙂