En av tingene jeg aldri har syntes har vært morsomt å trene er luktdiskriminering. Antakelig er årsaken såre enkel. Mine hunder (og sikkert flere med) tror umiddlebart at jeg presenterer en target, og så setter de i gang med glimt i øye og sier sånn ca så her «E det den herre» eller «er det den derre?» og sånn driver de på i en rasende fart slik at før jeg har fått kontroll på pinnene mine så er alle bløtlagt og luktbefenga av vakre små neser.

Men, her om dagen så bestemte jeg meg for at det er ikke lov å gi opp. Det kan da ikke være så vanskelig å fortelle de at de skal snuuuuuuse goooooodt inn og finne den pinnen som lukter meg. Og nå er vi faktisk godt i gang. Status er ca slik her:

Thea, tror hun har full kontroll og forstått spillets regler. Både inne og ute. Må trene mer ute/realistisk.

Pernille, hun synes ikke at dette er noe moro trening (man får jo verken springe eller leke), men hun har skjønt at hun må lukte og plukker stort sett rett pinne hele tiden. Fungerer så langt bare inne.

Maja min Maja, herremin. Æ blir kokko, ikke går det å se hva hun driver med, det er bare en stor hårdott som driver å surrer rundt. Det rare er at hun kommer langt om lenge opp med rett pinne, men det er ikke så lett å være presis å belønne henne. Man vet jo aldri hvilken pinne hun har i munnen, i utgangspunktet så vil jeg bare at de bare marker også. Det er fordel med spissnuta passelighårlengde hunder assa 🙂 Hun fungerer m.a.o. kanskje inne, men ikke i det hele tatt ute. Da er hun tilbake til «E det den herre» eller «er det den derre?» Av og til lurer jeg på hvorfor jeg alltid tenker at alle tre må få til det samme. Men Maja har reist kjerringa før ho, jeg ser ikke bort i fra at hun blir rett og slett blir glitrende i denne øvelsen (jeg fortrenger nå det faktum at Maja muligens er landets verste på å klare å lukte seg frem til godbiter på bakken :-)) Det er i grunn ikke så farlig om vi får til bra eller bare litt bra – vi trenger jo bare å kose oss når vi trener 🙂