Jeg har fått lov til å legge ut status-0ppdatering fra vakre Finnmark, Linda får meg alltid til å flire når jeg leser meldingene om hennes erfaringer som nybakt Cairn Terrier mamma 🙂 Ettersom hun i tillegg til å skrive på en slik måte av man må bare se for se hva som skjedde så er hun flink med å lage bilder – så nå drømmer jeg om hun en vakker dag skriver en liten bok om livet med Milo 🙂

Heia Tone, nå er det lenge siden:). Det går jammen i ett her du, men nå må du få noen bilder.
Vi har hatt en fantastisk helg her nord. I dag dro jeg med Mia og Milo ut i den fargesprakende naturen, alle tre i strålende humør. Det tok vel fem min. før partypooperen ødela det. Ellevill forsvant ha inn i noe busker, og vi la oss ned i lyngen å gjemte oss, for da kommer han jo alltid som et lyn. Ikke denne gangen.. Til slutt ropte jeg litt engstelig på han, å Joda. Som en kanonkule kom han dundrende der og heiv seg over oss, i en eim av fantastisk skitlukt det er umulig å forestille seg. Og denne gangen med hele barten og fjeset fullt av skit, og jakka, mi, og buksa mi, og fingra mine.. Du kan troo vi hylte og skreik en stund der. Siden vi var ved ei elv fikk jeg «rydda» litt i det verste. Men alle bilvinduene var åpen hele veien hjem. Det er 3. Gang på to uker altså. Nå har han brukt opp kvota si syns jeg. Og snart sjampoen også.

Og når jeg er igang med å fortelle alt d gærne, så kan jeg si at han lagde furore på raddison blue Lillehammer i sommer:). Enda han var ute hele dagen lang og i selskap med oss neste døgnet rundt. Houdini her, sprengte seg ut av hotellrommet da ei ansatt plutselig dukket opp med påfyll til minibaren. Og jeg løp jo etter bikkja i det enorme hotellet, og den karen fikk godt tak i vegg til vegg teppet der hans spant rundt i korridorene. Vi tok to etasjer før jeg mista han. Jeg visste ikke hvor jeg var da jeg så en åpen utgangsdør, og flaks… Der var han altså, på forsiden av hotellet, mens et busslast med japaner klappet og hoiet til han. De prøvde å hjelpe meg, men han spratt unna som ei kule, og for plutselig ned mot byen, jeg er sikker på at jeg nesten fikk hjerteinfarkt. Da hylte jeg alle mulige rare lyder, og sprang motsatt vei, ned mot baksiden av hotellet og parken, og Milo, kom gudskjelov etter meg. SÅ, på kryss og tvers i hageanlegget, foran restaurantgjester, bar og badende bassenggjester sprang jeg etter han da, helt looneytoon. Jeg fikk ikke tak i den vesle hårballen og han var bare SÅ happy, at det røyk av han. Imens sto det, midt på plenen en klynge med rundt ti krokket-spillere, hvorpå den ene hele tiden hylte hvor redd alle var for hunder, og at jeg måtte ta bikkja mi… Kunne de ikk SE at jeg prøvde? Endelig kom min lynraske lille sønn til unnsetning. Max pilte over hele anlegget med Milo i hæla, før han snudde seg i lufta og heiv seg over Milo. Fryktelig artig å samtidig overhøre kommentaren til en fyr: – Se på’n nå, nå jager’n jammen unger også… Herremin altså, men da var det slutt. Jeg gråt en skvett i en korridor med Milo på fanget, og lurte i mitt stille sinn på hva i alle dager som gikk av han. Han bruker jo å få være løs, så burde jo tåle å være i bånd et par dager:). Men tross alt, så forguder vi han, om ikke litt mer. Mest av alt blir en jo livredd for at det skal gå galt. Skal innrømme at det var bare så vidt jeg turte bli med opp i baren med familien seinere den kvelden, men skitt au, bare å følge eksemplet til hunda og riste det av seg først som sist.

Resten av ferien gikk veldig bra, og han fikk springe løs igjen, og det gikk bra:). Ellers har han blitt litt på å kjekke seg for andre hannhunder uansett størrelse, ikke aggressiv, men han liksom kuleste karen som har gått på fire… Han er langt mer «vanlig» med tisper. Kanskje litt vel glad bare..
Fineste karen som fins:).
Masse hilsener fra oss her nord:)!