Livet uten elskede lille Pernille har vært trist og sår. Og slik kommer det nok til å være i en god stund enda. En av tingene jeg har kjent på som vanskelig er at folk skal spørre etter henne når vi er ute å går. Det føles ut som om jeg trenger litt mer tid på å kunne snakke om henne til alle uten risiko for at tårene presser seg på. Så snille Melissa og Markus har latt meg låne Ollie en stund og på den måten så ser vi nok ut som «alltid» for de fleste.

En annen fin ting Ollie har bidratt med er litt mer liv og røre i huset. Og i tillegg har jeg en «ung» hund å trene med. Nå begynner også Ollie å dræge på årene, men hun oppleves definitivt som veldig ung på trening. Hun er hærlig heit, vill og galen de gangene vi har vært. Det har vært fin terapi å komme seg litt ut og igang igjen. Det er også veldig koselig å se likhetstrekk mellom mor og datter, små ting som Ollie gjør som vekker fine minner og varmer hjertet.