.. eller?

Idag har vi vært ute å gått tur på Setermoen, og jammen skal jeg si at det er lenge siden jeg har sett Lotta så høyt oppe i varv. Jeg har bevist jobbet en hel del med å roe henne ned, da hun aboslutt har litt for mye stress i seg. Stresset gir utslag i bjeffing, hopping, ‘brøling’ og allment bøllete adferd mot yngre hunder, og jeg ser flere situasjoner som dette kommer frem i. Slik som når vi er på trening og hun sitter i bilen og venter, når vi møter andre hunder eller når vi har besøk av andre hunder hjemme. Mange mener at hun er jo bare litt ivrig, vill og glad. Andre mener at hun er sint og farlig (hun kan se rimelig rabiat ut der hun sitter i bilen av og til..). Jeg vet at det kommer av et for høyt stress, som utløses av ulike grunner – hun er verken overdrevent glad eller gal, enda det noen ganger kan se slik ut. Hun er bare for høyt oppe i stress. Så derfor så jobber vi med ro. Vi trener på å slappe av. Vi starter turer i bånd, slik at hun får ‘gå seg ned’ og roe seg før hun får leke sammen med de andre hundene. Jeg passer på å gå henne ned etter vi har brukt lek som belønning, slik at hun ikke settes i bil/bur mens hun fortsatt er oppe i varv. Jeg prøver å være flink til å lese hennes dempende signaler når vi møter andre hunder/folk på tur, når hun demper så snur vi og hun får gå vekk fra ‘ubehaget’. Viser hun ingen dempende signaler så passer vi på å være høflig, og gir både Lotta og den andre hunden/mennesket vi møter plass ved å gå i bue over på andre siden av veien. Alle disse tingene hjelper, og jeg ser en flott endring i Lotta. Slik som jeg sagt til Per-Eirik i det siste – det begynner å bli skikkelig moro å trene med henne fordi jeg ser at hun er mye mer mottakelig og konsentrert 🙂 Det er nemmelig ikke så enkelt å konsentere seg når man har litt for mye stress i seg 🙂

‘Stresset? Jeg? Jeg har jo bare øret på sne’, synes Lotta 🙂

Men uansett. Dagen idag var et skikkelig bakslag når det gjelder det å roe ned. Lotta var skikkelig oppspilt hele turen, og enda som hun jobbet med seg selv hele tiden (for det gjorde hun virkelig) og prøvde å være høflig og tilpasse seg til meg så gikk hun med alt for høyt stress i seg. Tunga ut av kjeften, pesing, draging, hopping og plutselige sprett mot de andre hundene (når hun av og til glemte seg av. Er ikke så enkelt å ha litt for mye stress i kroppen – hun blir litt som et popcorn noen ganger – pop! pop! :-)). Først på slutten av turen begynte hun faktisk å slappe og det var når det kun var jeg og Lotta samt Maja og Fanny igjen. Hun hadde en ‘liten’ utagering hvor hun bjeffet mot en hund vi møtte, men det var kun noen få bjeff, og absolutt ikke noen dype fra magen uten litt mer lekne (Hei hei, ser du meg? :-)). Så det var bra. Men hva burde jeg egentlig ha gjort? Først og fremst så burde jeg egentlig ikke ha gått på tur akkurat da. Jeg var egentlig ikke klar, men plutselig var klokken der og så ble det fort, fort med hunder i bil og en litt stresset Emma. Det merker de fort. Lotta er absolutt ikke noe unntak. I tilegg så viste jeg av alle makulerte lekene som møtte oss når vi kom hjem fra jobb at Lotta stresset litt men vi var borte. Det tilsier at stressnivået hennes er høyere enn normalt, og at slike vanskelige ting som å gå i flokk sammen med andre hunder på Setermoen er… tja, rett og slett vanskelig. Akkurat nå ligger hun bak meg i sofaen, makkete, som en overtrett liten 2 åring som ikke får sove. Vet ikke helt hvor hun skal ligge. Ligger litt på fanget til pappa, mest på mamma Fanny og klenger litt på meg. Så byter hun stilling igjen, før hun sleiker på Fanny. Det har helt tydelig vært en hard dag i Lotta sitt liv idag, men jeg lover at jeg skal bli flinkere å se signalene 🙂 Vi skal fortsette å jobbe med ro, og jeg skal bli flinkere til å se ann situasjonen både før og under trening. Hvis jeg ser at hun er/har stresset så skal jeg huske på å legge opp turer og trening etter det. Det er ikke bestandig så enkelt å være liten frøken når stresset i kroppen er høyt. Men en ting skal hun virkelig ha – hun prøver. Tross alt for høyt stressnivå på turen, så prøvde hun alt hun klarte til å være høflig å grei å tilpasse seg mitt tempo (som selvfølgelig er ekstra treigt når hun stresser slik..). Hun søker kontakt ofte, og jobber med seg selv til å ikke trekke i båndet. Hun er en ærlig liten frøken som trenger litt hjelp til å roe seg ned noen ganger, men hun gjør bestandig det beste hun klarer – fineste, fineste frøkna mi <3