Uten å ha alle klasse 2 øvelsene på plass så meldte vi oss på i Hammerfest, gale som vi er 🙂 Vi kjører oppover på 17 mai og bruker hele 10 timer på turen opp. Mye stopping og eting tar tid! 🙂 Med Ellen, Terje, Annie, Jens og småjentene mafian Anniken, Frøya og Frida så var det likevel en trivelig tur oppover.

Vi ankommer Kvalsund med stil, dvs alle unntatt min elskede Maja. Hun ville ut på do og det skrekkelig fort. Alle som har langhårs hund vet at løs mage ikke er det optimale opplegget 🙂 Maja ble dermed beordet ut i havet, eller var det en elv (?) og fikk skrubba rompa si som første forberedelse Klasse 2 ting. Var en stund i veldig tvil om jeg kunne starte da hun var veldig trist og berørt. Vet ikke om hun syntes turen hadde vært tøff eller om hun hadde spist noe hun ikke tålte. Men fant ut at det går jo å prøve og heller trekke seg underveis. 

Unge lovende Hilde og den fornemme workingdog puddelen Lotte ankommer Havøysund fredag – og etter hvert også Kvalsund 🙂 Når vi sjekker ut baneforholdene så er vi ikke helt fornøyde for å si det mildt. Banen er et grusområde med store vannpytter og rett ved vei. Jeg har allerede for flere år siden bestemt inne i mitt hode at Maja ikke virker korrekt ved vei, så motet er ikke akkurat på toppnivået. Men velger å se livet fra den lyse siden 🙂

Av en eller annen grunn synes Hilde og jeg at det er genialt å sett opp telt. Vi rigger dermed opp det fine Dogdiggersteltet ved siden av to gamle kjøretøy og går å spiser en bedre middag laget av Jens og Annie i det nye snugga forteltet til Familien Øgård. Hilde med Jubelbrus og jeg med rødvin. Med nydelig mat, excellent drikke og verdens triveligste selskap så har vi en veldig fin LP deby opplading 🙂

DAG 1 – Vi ankommer sølepyttlandet og får rigget oss til i teltet. For de av dere som ikke vet det så er det ikke alltid like lurt å åpne teltåpningen om man sitter rett i vindretningen. Teltet så i grunn helt ok ut da vi kom, men ting skjer når vi skal sitte i åpningen. Vi styrer og stresser med både hunder, oss selv og det #¤#» teltet – men har det veldig koselig hele tiden likvel 🙂

Her er resultatene for Maja og hvordan jeg opplevde de to rundene vi hadde i klasse 2 🙂 Under fellesdekken med skjult fører så får jeg stalltips underveis av en trivelig dame som klare å se igjennom et campingvogn vindu. Det foregår sånn ca på dette viset: «hun ligger som en dronning» og jeg tenker at Maja reiser seg aldri i livet, vi trenger jo aldri å trene fellesdekk, der jo der vi er aller best! «nå står hun» – hva i helsike er min umiddelbare tanke. «Nå lukter hun labradoren grundig i ræva«. På dette tidspunktet så vil jeg bare komme meg ut å hente den forhenværende liggedronningen, men får klar beskjed om at jeg skal forholde meg rolig og puste igjennom næsa. Hvilket jeg også gjør, men blir naturligvis kjapt hentet. Når jeg kommer ut så sitter Maja særdeles blyg og bekymret sammen med dommeren. Man kan tydelig se at hun er mer en middels skamfull over å ha blitt tatt på fersken under antastingen av den stakkars labradoren. Dommeren er klar i tale under poengutdelingen. Den vakre labradoren burde ha fått ekstrapoeng pga av utidighetene fra en liten frekkas. Kjenner jeg blir veldig stolt over at Maja blir kalt frekkas. Det har nemlig ikke skjedd før.

De 4 neste øvelsene går faktisk over all forventing! Maja som ikke kan gå konkurranse ved vei, kan faktisk det. Det viste seg den mentale sperringen bare fantes inni mitt hode. En god følelse å kunne legge vekk denne ugne hindringen.  Under fri ved foten så ser jeg at de fleste har trøbbel med sølepyttene, så her velger jeg «Beardiser er tøffe brukshunder» og går rett igjennom sølepyttene. Maja klasker sine hvite labber ned i søla så det spruter sjettvatten over alt og vi kommer skitne men særdeles stolte tilbake til starten 🙂 Øvelsen «stå under innkalling» som vi ikke kan, kan vi faktisk greit nok denne dagen.  Jeg er mildt sagt overrasket men gliser som en tulling når vi får poeng der vi forventer smultring.

Optimistisk går vi videre til det neste vi ikke kan og relativt elegant roper jeg «ruta!» og Maja starter faktisk! I det hun har strake veien mot havet til høyre så kom jeg på at jeg burde kanskje ha ordnet håret hennes noe bedre slik at hun så (som om det hadde hjulpet i den vindkaoset vi hadde) Jeg prøver å se på dommeren om han har noen lure råd på lur, men han var proff som pokkern så valgte å si at ehm du kan bare nulle oss du 🙂

Etter det gikk det i grunn litt i surr for oss. Under hopp over hinder så fikk Maja en voldsom dragning mot en hund utenfor ringen, eller eventuelt noe medvind mot høyre. Uansett så satt hun bortenfor hinderet og valgte å gå korteste veien til en veldig skjeiv eier. Under avstandskommanderingen så kom hun på hva som gjelder under fellesdekken den høna. Eneste oppturen på slutten var at vi fikk hele 8 på helhet, dommeren mente at det var veldig mye bra å spore, så er i grunn veldig fornøyd.

Søndag, skammens dag. Om det blåste på lørdagen så er det ikke noe mot søndagen. Området er tørket opp så sølepyttene er borte (også teltet vi hadde, er i grunn veldig glad for at stakkars Hilde ikke ble med det opp og ut på havet) Men for en vind! Man ser de fleste hundene sliter og rett før jeg skal inn i den ¤#» ringen så starter det opp en TRUCK bak en container som står som en del av sperren for ringen. Hvem i pokkern kan forvente at det skal være en truck på konkurranseområdet – og det på en søndag morgen? Før kirketid?! 🙂 Fellesdekken blir for tøff for den forhenværende frekkasen Maja, denne gangen har hun skjønt gamet og ligger en god stund før hun lister seg så stilt på tå mot campingvognen hvor vi står. Hun vil nødig blir holdt av dommeren så står som en liten engelfiol ved teltet til skriveren og jeg kan intent annet enn å tenke stakkars lille Maja min 🙂

Ettersom den #¤## trucken fremdeles romsterer bak containeren så tenker jeg at jeg skal vise Maja at det blir avstandsbelønning med slik god hundemat til kroner 3.90 på Rema (de er nok laga til Maja for det er nytt design med en søt Beardis på) Det jeg ikke tar med i betraktningen er hva dette gjør med lydnivået til Maja. Vi går en FVF med elegante steg som en Lippizaner hest bare kan drømme om. Noe trege nedsitter og noen store svinger tar vi også mens vi er i feststeming. Dommeren er veldig klar i tale, vi trekkes nådeløst for lyd, men proffdommermasken forsvant en liten stund da han sa at hun var til tider særdeles charmerende, nei faktisk var hun veldig charmerende hele tiden 🙂 Det kan vi faktisk leve lenge på 🙂 Likte dommeren veldig godt, ryddig, fair, seriøs og strukturert – ikke noe tull der i gården 🙂

Ettersom Maja er veldig berørt av miljøet så sliter vi i de to neste øvelsene. Sier i fra til dommeren at jeg vil i grunn trekke meg fordi hun er så berørt – og han sier som den efarne dommeren han er at det er helt opp til meg. Jeg velger å ta apport øvelsen som et siste forsøk fordi jeg vet at Maja synes det er moro. Det eneste vi sliter med her er at hun bare traver med apporten i munnen. Jeg kaster ut apporten og Maja sitter som prinsessen på erten, og når jeg sier «apport» så setter hun gang i full fart. Måpende og enormt stolt ser jeg henne plukke apporten opp og komme i full gallopp i retur og tenker «hun kan jo galloppere med apporten!!» For en lykke!!! Flinke Maja! Hadde hun bare kommet i utgangstilling og ikke hatt stø kurs mot buret sitt utenfor ringen 🙂 Jeg takket pent til dommeren og sa vi var faktisk ferdige for dagen –  og gikk flirful til en bekymret liten Maja i buret sitt.

For at det ikke skal være noe tvil, jeg elsker min vakre men lettberørte labbetuss! 🙂 Og det er jaggu godt å ha en god venn ved sin side som kommer med nystekte vafler når vinden virvler opp en ellers så rosa verden 🙂