Sånn rett før påske så hadde Hilde den glimrende ideen om at vi skulle gå LP i Skjomen og vi avtalte at vi skulle møtes minst 1 dag i uken for å trene. En ting er å love noe, noen helt annet er å faktisk gjøre det man lover. Med en ny uggen kul på Maja så forsvant alle mine gode intensjoner om å trene fram til å gå LP med både henne, hadde liksom sett for meg at Skjomen var en fin plass for oss å gå (det er lite med truck`er og trailere inne i Skjomen nemlig) Men treningslysten forsvant så alt for fort med bekymringer og hyppige vetrinærbesøk.

For å ikke være så dårlig venninne, Hilde og jeg er nemlig blitt litt sånn «companions in crime» når det kommer til å dra på LP-turer, så nevnte jeg at det var bronsemerke tagning. Hilde er ikke tungbedt og vips så var Lotte og Pernille meldt på. Jeg angret naturligvis som en hund med en gang var gjort, og tenkte kanskje bitte-litt «slemme Hilde som lurer meg til dette!» men bare bittelitt assa  🙂

Etter brak-deby på lørdag  med sukkerklumpen Hector så avtalte Hilde og jeg å møtes grytidlig søndag morgen. Det er veldig kjekt at vi møtes tidlig for da kan vi jo tro vi må tisse minst 10 ganger hver, stresse hverandre opp, springe hodeløst omkring, overbevise oss om at hundene må tisse igjen, se bekymret rundt på alt alle og i alle fall dommern – han er farlig han og slike strategiske ting som bør gjøres før man entrer ringen. Men det skal sies, det er forbedring å spore for vi var langt bedre enn da vi var på Leknes og hadde Muppet show 🙂 

Jeg var total motløs før jeg skulle inn som førstemann, Pernille var til min store forvirring veldig høy og utagerte høylydt på andre (store hoppende hunder) Hun kan være litt slik når hun er i høyløp, men løpetiden var jo lagt bak oss i påska (i etterkant har vi oppdaget at hun i år for første gang både er virkelig skinndrektig, med melk, hengepupper og hele pakka – ikke greit å drømme om å være mamma igjen :-)) Oppførselen hennes gjorde meg såpass usikker at jeg tenkte at jeg bare tar de to første øvelsene i programmet ettersom begge disse gjøres med båndet på. Nå skal det sies at hun har aldri gått helt fram til noen, bare bråkebøtte –  men man blir jo forvirret når hun ikke helt er som hun pleier. Før vi får starte blir alle kalt inn i ringen og dommeren (veldig hyggelig kar) forklarer litt om hva som skal skje – og ber oss etterhvert om å danne en stor ring, be hundene legge seg og gå i fra.  Når han etterhvert sier, ja nå har de som har ligget lengst ligget i 30 sekunder så kjenner jeg at pulsen slår vilt, teit og hemingsløst til verdens lengste minutt endelig var over. Jeg ser på Pernille at hun er litt sånn skeptisk til det hele og jeg innbiller meg at hun tenker at her er det nok lurt å puste igjennom næsa og forholde seg rolig.  Og sånn var vi alle i et lite husj unnagjort med «enkeltdekken» – selv om alle prøver på nytt i selve programmet, fin «icebreaker» og pent gjort av dommern:-)

Når vi endelig får starte så var jeg så nervøs at jeg ikke husker så mye av hvordan det gikk. Jeg vet vi startet de første meterene med en dårlig lineføring, Pernille gikk minst 1,5 meter i fra meg og  med et særdeles skeptisk blikk. Men klarte å koble inn at jeg måtte gå med rette kroppsholdningen og da gikk det straks mye bedre. Fin fin følse å kjenne at vi finner takta sammen. Ettersom jeg er lydig så turde jeg ikke å slutte etter lineføringen, må jo høre etter dommern som sier «neste øvelse» 🙂  Og Pretty Pernille som aldri har gått et helt program gikk som ei lita klokke, jeg tenkte ikke en gang at hun kunne komme etter ved «bli med innkalling» enda jeg aldri har gått så langt som vi ble beordret, under stå under marsj så var det ingen bilder om at hun ikke kom til å stoppe, jeg bare sa stå og gikk – og hun sto der ! Riktignok med minst ett skritt  men hun sto der! 🙂 Under enkeltdekken tilslutt var pessimisten tilbake og hadde ingen tro på at skulle ligge ett minutt igjen, men det gjorde hun lett med det mistenkelige blikket rettet mot meg. Det er nok ikke ofte at det går greiere i en konkurranse enn på trening, men for oss var det i grunn slik i ligg/bli øvelsen. Noterer med stor glede at Pernille er best når det gjelder, eventuelt at hun blir roligere når jeg er virker besynderlig 🙂

Etter vi var ferdige så kjente jeg veldig på at det er jo veldig artig å gå konkurranser!  Slemme-Hilde ble igjen det hun alltid er, nemlig HærligeHilde! Så glad for at hun hadde lurt meg med og vil gjerne bli lurt mer faktisk!! 🙂 Når hun og Lotte entrer ringen så er jeg enda høy (som hund så eier har jeg hørt) og blir helt fortvilt over at jeg ikke har kamera klart. Så da reiser jeg meg å springer som en gal til bobilene, det til tross for at jeg vet at slik bør man ikke gjøre når andrer går. Men Lotte hadde bare tittet litt etter meg takkoglov og her er noen av bildene av Lydige Lotte og Hærlige Hilde – de også med bestått naturligvis 🙂

Vi forsto etterhvert at det er en helt annen setting å gå uoffisiell kontra en offisiell konkurranse, poengene sitter langt løsere, (kjempeløst faktisk :-)) de som trengte det kunne få prøve på nytt etc.  Vi skulle gjerne ha vist det før vi gikk ut for da hadde vi kanskje vært mindre nervøse, men det ble i alle fall en veldig god konkurranse treningsøkt for både Lotte, Hilde, Pernille og meg 🙂 Og det er jo veldig fint  at man har en arena hvor man kan få prøve seg og ikke minst få mer lyst til å trene mer. Supertrivelig og liberal dommer som hadde bare et ønske for dagen, at alle skulle gå ut av ringen med en god følelse. Bronsemerketagning anbefales!

 Fremdels litt MuppetShowGirls, men med litt mer konkurranse-erfaring i bagasjen 🙂 Ikke noe farlig med uoffisielle konkurranser assa, bare artig! 🙂 Prøv det!!

Har endelig fått tid til å se litt på videosnuttene fra Lekens. Kjenner virkelig på at når jeg ser de så har jeg en veldig fokus på hva jeg gjør galt. Litt rart at man så lett får denne fokusen, når man i treningen sverger til på fokusere på det som er bra 🙂

Maja, Søndag

Thea, var kun påmeldt Chavalier Klubben

Maja, Lørdag – bare litt fra fellesdekken og FVF

 

I helga var vi sammen med Hilde, Leif, Brage, Helle, Annie, Jens, Frøya og Frida på Leknes – ja og så Lotte, Luna, Fibi, Maja, Thea og Pernille også naturligvis 🙂 Hilde og jeg hadde nemlig meldt oss på LP. Noe som virket som en fornuftig plan sånn tidlig i juni ettersom man har jo da såååå laaang tid å trene. Men ferien går som kjent fortere enn man liker 🙂 Det ble litt panikktrening de siste dagene, men på tur for vi 🙂

I nydelig vær så er Lofoten et veldig vakkert skue, på tur bortover så stoppet vi på Rødbergodden (synes det er så fint på der) og fikk luftet jentene. De fant masse fint å lukte på,  særskilt denne karen 🙂

Da vi kom fram fikk vi vite at LP og AG akkurat var besluttet å foregå innendørs. En kvart hall med veggen nede utgjorde en omtrent perfekt bane. Ikke at det gjorde noe som helst med Hildes og min sin sceneangst 🙂 Men vi koser oss lett med ost og kjeks kvelden før likevel 🙂

Vi var rimelig oppkavet og forvirret lørdag morgen og så nok ut som to hodeløse høner der vi surret med alt mulig. Etter erkjennelsen av at ingen av oss hadde klar plan for oppvarming så måtte Hilde og Lotte hoppe inn i ringen. Fin gjeng i klasse 1, skulle ha vært en startende til så 5 er jo i grunn ikke så verst.

Lotte ble veldig berørt at det hele så Hilde valgte etterhvert å bryte. Her er noen bilder fra FVF, de er så flotte sammen!

Lørdag hadde jeg bare meldt på Maja. Fant ut at hun var mest klar for klasse 2 og at jeg selv ikke ville takle å ha to hunder å gå med på samme dag.

Det blir litt rot før jeg kommer meg inn for hadde ikke tatt høyde for premieutdeling mellom klassene og tenkte at da kan jeg lufte Maja. Ser at hun vil noe mer enn å tisse og blir nødt til å vente til Majas sermoni rundt det å finne den riktige plassen for blyge gamle damer er over. Det med det resultat at jeg er ropt opp flere ganger,  men snille Hilde sørger for både litt underholding og at de venter på meg. Det blir rett inn og rett over ringbåndet og jeg var vill som pokkern. Men fine snille Maja har sett meg slik før og ter seg i grunn helt perfekt.

På fellesdekken får hun trekk for oppsitten, veldig slurvete av meg å ikke gjøre noe med det for dette har jeg jo vist det en god tid 🙂 Men den trivelig dommeren kommenterte også at det var veldig koslig å se Maja logre for hver person som kom fram rundt skilleveggen, han mente at hun trodde at «åh nå kommer`a endelig» 🙂

FVF husker jeg ikke så godt, vet at jeg bråstarter og må bli mye bedre på dette. Også noe jeg vet om, men som jeg har litt for lett å glemme når jeg blir nervøs. Det positive er at Maja gikk stort sett uten lyd (blir artig når jeg skal videoene om noen dager, kan jo være at jeg har fortrengt alt )

«Innkalling med stå «var mest bare komisk,  jeg kaller inn og Maja kommer i rolig trav og har dermed ikke problemer med å stoppe/stå 🙂 Heldigvis så gallopperer hun inn siste delen så avslutningen var litt penere enn starten.

Det er den helsikes ruta som feller oss på dag 1, hadde vi bare fått den bra til så hadde vi kunne hatt opprykket i lomma. Inne i mitt hode så har jeg bare trent springe rett fram – men Maja har tydeligvis hatt en skjult agenda 🙂 Hun trenger å se den – hvilket hun sliter litt med på avstand. Kanskje hun også burde ha fått briller? Det er bare å gå tilbake igjen å jobbe mer med øvelsen. Gleder meg faktisk!

Siste øvelsen viser også at vi har jobb å gjøre. Når vi endelig kommer til den så ser jeg at Maja omtrent himler med øyene som hun sier «avstanskommandering også!» Vi hangler oss igjennom, men her må jeg sørge for at de vet at dette er siste øvelse og dermed blir superivrige. Alt i alt er jeg fornøyd, jeg gjør mye rart men tror også at jeg nå klarer å noterer meg noen forbedringspunkter. Maja er ikke akkurat kjapp, men hun er uberørt og vi veksler disse fine blikkene mellom oss som gjør det trivelig å jobbe sammen.

På ettermiddagen burde vi kanskje ha trent litt, men istedet blir det en runde i showringen i klassen «beste par», det var vi ikke 🙂 men koselig å at også Terrierjentene fikk litt ringtrening. Vi fikk også hilse på Majas pappa Morris. En veldig vakker herremann med den samme myke ustrålingen som Maja har. Han ble BIR og BIR Veteran. Og vant jaggu også gruppe 1, 11,5 år 🙂

Ute var været fantastisk og fint for alle pelsdottene å kunne ligge litt ute. Og når vi alle samler oss til god mat på kvelden så ble dette en megafin dag. Fine turkamerater alle i hopen! 🙂

Søndag var vi klare igjen. Det føltes mye bedre en dagen før, både den koselige atmosfæren «ringside» og den trivelig dommren i form av Arild Berntsen gjorde det. Denne tryggheten gjorde at jeg bestemte meg for at også Thea skulle få gå, i alle fall få ta fellesdekken. Hun var helt fjottat (bør ikke si slik men ho var det, spør bare Emma) 🙂 på de siste treningene, men tenker at når dommeren er så fin og faktisk påpeker at vi har betalt for å få være med så tenkte jeg at hun skal få en sjanse. Han sa forøvrig at alle måtte gå programmet ut for det var så fine premier her at bare det var god grunn nok 🙂

Maja –Denne dagen klarer vi ruta på et vis, og berger 5 poeng. Her var vi mer enn heldige 🙂 Men da roter jeg det til på «hopp over hinder» Jeg blir spurt om jeg er fornøyd med hinderet og sier ja men ser at det er i det høyeste laget til gamla mi. Men så vil man jo ikke plage folk heller. Nok en lærdom jeg putter i boksen min. Dommer var mildt sagt oppgitt av meg, så: Tørr å si i fra, de spør jo ikke uten grunn 🙂 Førerkløne! 🙂

Må også nevne apporten, Maja både starter og plukker opp fint. OG hun starter returen i gallopp, JIPPI! Det eneste er at hun har stø kurs mot der vi har avstandsbelønningskåla så må si «Maja». Hun endrer kurs og kommer inn til meg, men ikke så mye annet å gjøre enn å flire av ho, og notere at vi sikkert ikke har trent med avstandsbelønning på apporten. Ho er søt Maja min 🙂

Thea som jeg hadde bestemt å ikke gå med starter elegant med 10 på dekk med skjult fører. Hun fikk kun to godbiter før vi gikk inn. Hun kan ikke få så mye mer oppvarming for motoren varer ikke så lenge der i gården 🙂 Når vi går inn til FVF er min siste tanke «husk at du går med Cairn nå, og gå i hennes tempo» – men i det vi kommer inn så langer jeg ut. Ja ja, bedre fokus neste gang. Innkalling med stå gjør hun, bortsett fra at hun står noen få skritt unna meg, min lille luring 🙂 Når vi kommer til siste øvelse så har hun parkert helt, og jeg ber om at vi bare får vår fortjente smultring. Det artige er at når jeg skal gå ut og jeg forsøker å dra litt i båndet så vil hun ikke ut av liggen sin, har man fått nok så har man fått nok 🙂 Så for meg at jeg måtte enten bære eller slepe henne ut, men heldigvis finner hun ut at hun kan gå selv 🙂

Det som er artig med Thea er at det hun gjør, gjør hun veldig bra. Vi må bare bli enige om at antall øvelser og hvor man skal stå under innkallingen.

Hilde som får med seg noen råd på veien av dommer`n, tror jaggu han er puddeloppdretter 🙂 Veldig artig og veldig ryddig.

Her er Thea og Maja med helgas fangst. Ikke så mange poeng, men fine premier. Både gavekort på for, forsekk, tøff kaffekanne, Rosendahl lysestaker, kakefat, caps, håndduk, tror Leknes må være best på både premier og atmosfære 🙂 Vinner elite donerte bort sin store forsekk – så den tok vi med slik at Bardu Hund kan ha den som premie på Bardu Martna.

Vi avsluttet helga med Barn og Hund. Helle ville debutere i ringen hun med og sammen med Thea gjorde de en veldig søt og flott fremtoning. Helle har tydeligvis fått klikkertrening inn med frokostmelka for det var hun var veldig flink å belønne riktig, FLINKE JENTER 🙂

Litt skummelt å sitte vente, bra man da har en bror som kan markedsføre Coca Cola imens 🙂 Fine premier til de unge handlerne var det også, både rosett, to poser hundesnop og valgfri matboks.

Det var m.a.o en superduper helg for oss på Leknes. Nye bekjentskaper er gjort, massevis av nye erfaringer er høstet og ikke minst – veldig sosial og trivelig helg! Perfekt! 🙂

Har funnet en gammel filmsnutt som Per Eirik hadde tatt på Sortland for 1,5 år siden. Jeg er ikke så glad i å se slike filmer, men det er i grunn veldig lærerikt. Det er veldig mange ting jeg bør gjøre både bedre og anderledes men akkurat i dag akter jeg ikke å gå i noen tankefeller. Jeg velger å fokusere på det positive i denne filmen og det er Majas logrende hale og lykkelige utstråling 🙂

Alle som kjenner Maja vet at hun er lett for å bli både trykt og miljøberørt, men her ser det ikke ut til at hun bryr seg nevneverdig om at jeg er veldig stressa og redd i ringen (unntatt at hun går med «showe» stegene sine :-)) At halen er barbert ser heller ikke ut til å være noe festdemper på min elskede småeksentriske labbetussjente 🙂

Nå burde sikkert «avstandskommanderingsøvelsen» irritere meg, for bare med 5 poeng her så hadde vi hatt en 1 premie. Men Maja gjør rett, hun blir liggende når jeg sier «sitt», det er «sitt opp» vi har avtalt som er det rette ordet (har, klok av skade, endret dette nå:-) ) Så bikkja er flink hun, det er bare eieren som gjør så helsikes masse rart 🙂

Thea har nok en gang bevist at hun ikke bare er liten, blond og søt og bevist at det er ikke størrelsen den kommer ann på. Fra før har hun godkjent mentaltest, godkjent blodsporspørve (til tross for en helt uvitendene fører bak seg) , flere CERT og nå har hun tatt opprykket til Klasse 2 – og det som klassevinner med hele 178 poeng!! Kjempestolt av vår lille store superhund 🙂

Når man melder seg på utstilling og konkurranser så har man god tid og man tenker ikke nødvendigvis igjennom hvordan dagen faktisk blir. Når PM kom så skulle jeg i teorien være i ringen klokken 0900 med Pernille, Abby, Thea og Maja. Etter et familieråd møte så avtalte vi at Harald skulle gå med Abby, og Pernille om jeg ikke rakk henne etter Thea. Det jeg ikke hadde tatt høyde for er at det ikke gitt at alle møter og at det dermed går fortere.  (Nå skal jeg ALDRI mer forsøke dette stuntet igjen, det er ikke fair verken mot hunder eller fører at man stresser mellom ringene)

Plan A gjennomføres, Harald og Abby gjør seg klar i sin ring – og Thea og jeg møter Ingvild og Otto i LP ringen. Vi gjør straks en tabbe med å bruke klikker under oppvarming (viste ikke at det ikke var lov) og får streng beskjed om å slutte med en gang av dommer. Hadde mest lyst til å gå inn i buret til Thea og gjemme meg så skremt ble jeg. Heldigvis var det noen som trente inne i LP ringen slik at fokusen mot oss takkoglov ble borte 🙂 Man lærer hele tiden noe nytt når man er på konkurranser, trodde i gunn at jeg har lest reglementet men det holder nok ikke med bare et par ganger 🙂 Klarer å samle meg sånn noenlunde og vi kommer oss inn i ringen.

Tannvisningen er lekende lett for oss, Thea sitter som en saltstøtte. Fellesdekken hadde jeg bestemt at vi skulle få 0 på (for en stygg innstilling, fysj!) Det regnet en del om natta og om morningen = jeg hadde ikke noen tro på at hun ble liggende. Men det ble hun! Hun så ut til at hun vurderte å reise seg en liten stund (jeg kom på at jeg skulle begynne å smile stort til henne og da ble hun litt usikker på hva som var forventet. Nok en notis til meg selv, ikke test noe nytt midt i en konkurranse :-)) Heldigvis reddet barskingen Otto oss med å starte med å lage «staffelyder» og Thea bli liggende å lure på hva det han holdt på med 🙂

Vår korte pause roter jeg til, da begynner jeg inni mitt hode å styre med hvor god tid jeg hadde for å rekke Pernille (riktig genialt gjort) Det er først når vi avslutter Lineføringen med poengsummen 8 at det slår meg at dette er dagen for oss. Thea er «på» og supertent! Dommeren trekker meg for høyresvingene, når jeg går med Thea så blir jeg alltid litt usikker på om hun er der og dermed så titter jeg ofte ned å ser om hun er der enda og dermed sakker jeg litt på farta. Med Maja så er ikke dette et problem fordi jeg kjenner at hun er der hele tiden, men en liten kortbeint frøken er ikke like lett å merke. Får beskjed om at jeg må stole på hunden for hun er veldig flink 🙂 Det kan jeg klare, for det er helt saint. Har fått beskjed om dette på trening av Per Eirik, så vet at jeg gjør det og må bare få det jobbet bort. De to neste øvelsene går så det suser – og da lager jeg på nytt kaos inne i hodet mitt. Nå begynner håpet om opprykket å stige og kan omtrent kjenne at jeg er på tur å nå kokepunktet. Milde Moses, hvorfor kan man ikke bare kose seg?!

Stå under marsj så er det nok en førertabbe, koketempraturen gjør at jeg vil ta hurtigtoget. Jeg går som en tulling og får beskjed om å snu. Hvilket jeg gjør – men velger også å starte med å gå tilbake til Thea. Man skal naturligvis vente på beskjed. Jeg nikker og later som jeg hører etter, men kjenner at jeg bare vil få gjøre de to siste øvelsene. 

Hopp over hinder foregår som en drøm, Thea har fin fart hele veien inn. Når vi skal ta siste øvelse, den forbaskede avstandskommanderingen som jeg har rotet så mye med med Maja så er jeg overkokt og har bare en tanke i mitt rotehode og det er «please, la oss få det til». Det er i grunn helt utrolig at Thea klarer å være så dyktig som hun er når hun har en fører som meg 🙂 Men Thea min tapre lille jente gjør jobben sin. Med oss ut får vi full pott på helhet og masse skryt av Thea <3

Thea og jeg kom oss ut og jeg tror jeg var flink til å belønne henne for utmerket innsats, ikke helt slik jeg har planlagt så også her et forbedringspunkt å ta med seg. Bekymrer meg også at jeg nok ganske så sikkert har mistet flere av de gode tilbakemeldingene jeg fikk fra den dyktige dommer Terje Haugen underveis. Man burde i grunn fått en lapp med seg hjem 🙂 Håper indelig at jeg takket for oss, men fuglene må vite om jeg gjorde det 🙂

Klasse 2 starter rimelig kjapt etterpå, og det bare med to stykker. Jeg kjenner at jeg ikke gjør som vi har trent på og gjør i grunn Maja stor urett med å ikke varme opp slik vi bør. Jeg noterer meg at det er en bulldozer eller i alle fall et stor kjøretøy som driver på på andre siden av elven (jeg har nemlig utviklet superwoman evner og tar nå inn alt av biler, trailer, truck, traktorer innenfor en radius på ca 9 km når jeg skal konkurrere med Maja. Det er i grunn fantastisk hva man kan klare å ta inn selv om man er rape gal) Fellesdekk med skjult fører går helt fint det, helt til det er 5 sekunder igjen, da reiser Maja seg å går mot sektretæriat teltet og står forsiktig å venter på meg. Her må det trenes mer, uten tvil. Og jeg må trent i miljø hvor det er bilstøy og på vindfulle dager, for det er slikt som Maja kan synes er uggent.

Mine nøye kalkyler rundt hvilken ring jeg skal være i holder enda, får lagt Maja ned – og belønner at hun blir liggende, og legger henne i buret. For nå er det Pernilles tur. Pernille står sammen med Harald og er klar for fest. Inn i ringen, får CK, og må konkurrere om CERTET og ser i LP ringen at de ser etter oss. Snapper CERTET med meg og hopper ut, men blir ropt tilbake om at vi skal gå BIR og BIM. Hører molefonken etter, med hodet i LP ringen og kroppen i Bir/bim bedømingen – ikke bra i det hele tatt. Når jeg endelig entrer LP ringen så har verken Maja eller jeg noe der å gjøre – så ber om å få lov å gå for dagen.  Bestemmer meg der og da at Maja ikke trenger å konkurrere denne helgen og kjenner at det er godt å gi seg selv litt slakk. Aldri mer skal jeg finne på å melde på alt jeg har av hunder på samme dag 🙂

Her er et bilde av oss fra premieutdelingen, burde jo ha tatt med Thea, men hadde enda ikke landa etter stresset

Fotograf Annie, kameraeier Ingvild 🙂

Søndagen har vi bare et mål for dagen Thea og jeg. Og det er at jeg ikke skal se meg bak i høyresvingene. Desverre så passer jeg ikke godt nok med når vi skal varme opp og stakkars Thea har en uheldig episode med en annen hund. Hun blir veldig trykt og lei seg og det var ingen grunn til at vi skulle slite oss igjennom et helt program. Det ville bare ha vært en vond opplevelse for oss og ren vranglære – det skal tross alt være morsomt for oss å drive på med dette. Med opprykket i lomma og pølse i magen så var vi i grunn begge veldig glade for at vi var ferdig for dagen 🙂 Tilgi meg Thea for alt jeg gjør galt og «Well done», min lille venn 🙂

Ikke bare debuterte Maja i klasse 2, men lille tjukkeberthe Thea debuterte i klasse 1! Som tidligere nevnt så var ikke banen optimal for Maja med masse vind, biler og en ##¤# truck. Men banen falt ei heller etter Theas smak. Thea er nemlig i en dame som kommer fra et møblert hjem, sitat Theas fantastiske hærlige oppdretter Line 🙂 Damer fra møblerte hjem ligger altså ikke i søla, og sånn er det med den saken. Under tannvisningen så følte jeg en ro og trygghet som jeg aldri før har kjent i en ring. Og Thea sviktet ikke, hun satt stødig og fint på sin trinne rompe og så ut som om det er hverdagskost å få en fremmed mann inn i munnen. Vi får våre vel fortjente full pott poengene.

Så kommer fellesdekken, jeg ser det er litt småvått i sanden men tenker opitmistisk at det er i alle fall ikke en dam. Neddekken går fint, men når jeg går derifra så kjenner jeg at det brenner i ryggen. Kveler tappert lysten på å snu meg, men er bra sikker på at jeg har en cairn terrier tassende etter meg. Men når jeg snur meg så jeg ei lita søt ei sitte – og hun stirrer intenst på meg. Jeg kan vedde en god del på at hun sier «Det er DYREPLAGERI å la meg sitte her i vind og søle!»  Hele to minutter sitter hun og stirrer med smale øyer på meg, mens hun løfter forlabbene i lufta som for å si «æ frys jo!» 🙂 Hun klarer liketil å trekke fram de stutte bakfotene for å vise hvor jævlig kaldt det er. Min søte lille Thea kan virkelig få sagt det hun mener og jeg har mest lyst til å knekke av latter der jeg ser hennes klare tegn på «dyreplageri» 🙂 Vi nuller fordi hun satte seg opp med en gang, men hun ble lett tilgitt. Det må da komme solskinnsdager? 🙂

De øvrige øvelsene går i grunn veldig greit. Thea er tidvis noe treg av seg, men hun er pliktoppfyllende dame og vi ender opp med som nr 6 av 14. Ekke så verst av ei kortbeint småtjukk berte det! 🙂 Det jeg har vært mest bekymret for rundt Thea har vært at hun vil dabbe veldig av etterhvert – eller enda verre, stikke til noen som spiser vafler eller noe annet godt. Men Thea jobbet i grunn fint selv om det ikke var belønning underveis. Jeg er veldig klar på at min klapping i hendene og «flink jente» ikke betraktes som lønn av min særdeles matglade jente 🙂 Men på sikt håper jeg at hun skjønner at jeg forsøker å si «Du er flink min venn, bare fortsett så skal du få premie»

Hammerfest og Omgens hundeklubb  19.05.2012, Hammerfest LP1 Dommer Øystein Ødegård

Sammen med oss i debyen var også Hilde og Lotte, det var i grunn veldig hyggelig å være to debutanter. Det er liksom litt greiere når man ikke er alene. Vi hadde det i grunn litt småtravelt, både med det #¤»# teltet og med å stresse – men vi var faktisk ikke så aller verst av oss. Her er Hilde og den alltid elegante Lotte – legg gjerne merke til at det er en Cairn Terrier til i klasse 1 denne dagen, ikke verst. Lille Moni er en aktiv jente og håper vi møtes i Bardu ila sommeren :-)Var faktisk også en hvit storpuddel på søndagen.

Søndagen er banen tørket opp, men vinden er verre. Thea ligger til jeg får snudd meg, men hun reiser seg og står. Etterhvert setter hun seg ned og venter til jeg kommer tilbake. Vi har ikke øyekontakten som vi hadde på dag1 og det var en stund jeg lurte på om jeg burde ha tatt av meg capsen. Det er som hun ikke helt er trygg på at det er jeg som står der med nesa neddi jakka. Vi får også en smultring til fordi hun ikke blir sittende under «innkalling fra sitt» men ellers går det sånn passe ok. Det som er morsomt er at hun blir bedre og bedre mot slutten – mens jeg hadde trodd at hun skulle bli tyngre  å motivere mot slutten. Vi får 8 i helhet begge dagene og det synes jeg er veldig hyggelig å ta med seg.  At vi får plassering med smultringer er også trivelig, selv om det er bare to tredjeplasser.

 Her er poengene søndag og to snutter som Hilde var så snill å ta 🙂

http://s36.photobucket.com/albums/e24/hiegge/?action=view&current=MVI_0569.mp4

http://i36.photobucket.com/albums/e24/hiegge/MVI_0570.mp4

Vest-Finmark Fuglehundklubb  20.05.2012, Hammerfest, LP1 Dommer Øystein Ødegård

Uten å ha alle klasse 2 øvelsene på plass så meldte vi oss på i Hammerfest, gale som vi er 🙂 Vi kjører oppover på 17 mai og bruker hele 10 timer på turen opp. Mye stopping og eting tar tid! 🙂 Med Ellen, Terje, Annie, Jens og småjentene mafian Anniken, Frøya og Frida så var det likevel en trivelig tur oppover.

Vi ankommer Kvalsund med stil, dvs alle unntatt min elskede Maja. Hun ville ut på do og det skrekkelig fort. Alle som har langhårs hund vet at løs mage ikke er det optimale opplegget 🙂 Maja ble dermed beordet ut i havet, eller var det en elv (?) og fikk skrubba rompa si som første forberedelse Klasse 2 ting. Var en stund i veldig tvil om jeg kunne starte da hun var veldig trist og berørt. Vet ikke om hun syntes turen hadde vært tøff eller om hun hadde spist noe hun ikke tålte. Men fant ut at det går jo å prøve og heller trekke seg underveis. 

Unge lovende Hilde og den fornemme workingdog puddelen Lotte ankommer Havøysund fredag – og etter hvert også Kvalsund 🙂 Når vi sjekker ut baneforholdene så er vi ikke helt fornøyde for å si det mildt. Banen er et grusområde med store vannpytter og rett ved vei. Jeg har allerede for flere år siden bestemt inne i mitt hode at Maja ikke virker korrekt ved vei, så motet er ikke akkurat på toppnivået. Men velger å se livet fra den lyse siden 🙂

Av en eller annen grunn synes Hilde og jeg at det er genialt å sett opp telt. Vi rigger dermed opp det fine Dogdiggersteltet ved siden av to gamle kjøretøy og går å spiser en bedre middag laget av Jens og Annie i det nye snugga forteltet til Familien Øgård. Hilde med Jubelbrus og jeg med rødvin. Med nydelig mat, excellent drikke og verdens triveligste selskap så har vi en veldig fin LP deby opplading 🙂

DAG 1 – Vi ankommer sølepyttlandet og får rigget oss til i teltet. For de av dere som ikke vet det så er det ikke alltid like lurt å åpne teltåpningen om man sitter rett i vindretningen. Teltet så i grunn helt ok ut da vi kom, men ting skjer når vi skal sitte i åpningen. Vi styrer og stresser med både hunder, oss selv og det #¤#» teltet – men har det veldig koselig hele tiden likvel 🙂

Her er resultatene for Maja og hvordan jeg opplevde de to rundene vi hadde i klasse 2 🙂 Under fellesdekken med skjult fører så får jeg stalltips underveis av en trivelig dame som klare å se igjennom et campingvogn vindu. Det foregår sånn ca på dette viset: «hun ligger som en dronning» og jeg tenker at Maja reiser seg aldri i livet, vi trenger jo aldri å trene fellesdekk, der jo der vi er aller best! «nå står hun» – hva i helsike er min umiddelbare tanke. «Nå lukter hun labradoren grundig i ræva«. På dette tidspunktet så vil jeg bare komme meg ut å hente den forhenværende liggedronningen, men får klar beskjed om at jeg skal forholde meg rolig og puste igjennom næsa. Hvilket jeg også gjør, men blir naturligvis kjapt hentet. Når jeg kommer ut så sitter Maja særdeles blyg og bekymret sammen med dommeren. Man kan tydelig se at hun er mer en middels skamfull over å ha blitt tatt på fersken under antastingen av den stakkars labradoren. Dommeren er klar i tale under poengutdelingen. Den vakre labradoren burde ha fått ekstrapoeng pga av utidighetene fra en liten frekkas. Kjenner jeg blir veldig stolt over at Maja blir kalt frekkas. Det har nemlig ikke skjedd før.

De 4 neste øvelsene går faktisk over all forventing! Maja som ikke kan gå konkurranse ved vei, kan faktisk det. Det viste seg den mentale sperringen bare fantes inni mitt hode. En god følelse å kunne legge vekk denne ugne hindringen.  Under fri ved foten så ser jeg at de fleste har trøbbel med sølepyttene, så her velger jeg «Beardiser er tøffe brukshunder» og går rett igjennom sølepyttene. Maja klasker sine hvite labber ned i søla så det spruter sjettvatten over alt og vi kommer skitne men særdeles stolte tilbake til starten 🙂 Øvelsen «stå under innkalling» som vi ikke kan, kan vi faktisk greit nok denne dagen.  Jeg er mildt sagt overrasket men gliser som en tulling når vi får poeng der vi forventer smultring.

Optimistisk går vi videre til det neste vi ikke kan og relativt elegant roper jeg «ruta!» og Maja starter faktisk! I det hun har strake veien mot havet til høyre så kom jeg på at jeg burde kanskje ha ordnet håret hennes noe bedre slik at hun så (som om det hadde hjulpet i den vindkaoset vi hadde) Jeg prøver å se på dommeren om han har noen lure råd på lur, men han var proff som pokkern så valgte å si at ehm du kan bare nulle oss du 🙂

Etter det gikk det i grunn litt i surr for oss. Under hopp over hinder så fikk Maja en voldsom dragning mot en hund utenfor ringen, eller eventuelt noe medvind mot høyre. Uansett så satt hun bortenfor hinderet og valgte å gå korteste veien til en veldig skjeiv eier. Under avstandskommanderingen så kom hun på hva som gjelder under fellesdekken den høna. Eneste oppturen på slutten var at vi fikk hele 8 på helhet, dommeren mente at det var veldig mye bra å spore, så er i grunn veldig fornøyd.

Søndag, skammens dag. Om det blåste på lørdagen så er det ikke noe mot søndagen. Området er tørket opp så sølepyttene er borte (også teltet vi hadde, er i grunn veldig glad for at stakkars Hilde ikke ble med det opp og ut på havet) Men for en vind! Man ser de fleste hundene sliter og rett før jeg skal inn i den ¤#» ringen så starter det opp en TRUCK bak en container som står som en del av sperren for ringen. Hvem i pokkern kan forvente at det skal være en truck på konkurranseområdet – og det på en søndag morgen? Før kirketid?! 🙂 Fellesdekken blir for tøff for den forhenværende frekkasen Maja, denne gangen har hun skjønt gamet og ligger en god stund før hun lister seg så stilt på tå mot campingvognen hvor vi står. Hun vil nødig blir holdt av dommeren så står som en liten engelfiol ved teltet til skriveren og jeg kan intent annet enn å tenke stakkars lille Maja min 🙂

Ettersom den #¤## trucken fremdeles romsterer bak containeren så tenker jeg at jeg skal vise Maja at det blir avstandsbelønning med slik god hundemat til kroner 3.90 på Rema (de er nok laga til Maja for det er nytt design med en søt Beardis på) Det jeg ikke tar med i betraktningen er hva dette gjør med lydnivået til Maja. Vi går en FVF med elegante steg som en Lippizaner hest bare kan drømme om. Noe trege nedsitter og noen store svinger tar vi også mens vi er i feststeming. Dommeren er veldig klar i tale, vi trekkes nådeløst for lyd, men proffdommermasken forsvant en liten stund da han sa at hun var til tider særdeles charmerende, nei faktisk var hun veldig charmerende hele tiden 🙂 Det kan vi faktisk leve lenge på 🙂 Likte dommeren veldig godt, ryddig, fair, seriøs og strukturert – ikke noe tull der i gården 🙂

Ettersom Maja er veldig berørt av miljøet så sliter vi i de to neste øvelsene. Sier i fra til dommeren at jeg vil i grunn trekke meg fordi hun er så berørt – og han sier som den efarne dommeren han er at det er helt opp til meg. Jeg velger å ta apport øvelsen som et siste forsøk fordi jeg vet at Maja synes det er moro. Det eneste vi sliter med her er at hun bare traver med apporten i munnen. Jeg kaster ut apporten og Maja sitter som prinsessen på erten, og når jeg sier «apport» så setter hun gang i full fart. Måpende og enormt stolt ser jeg henne plukke apporten opp og komme i full gallopp i retur og tenker «hun kan jo galloppere med apporten!!» For en lykke!!! Flinke Maja! Hadde hun bare kommet i utgangstilling og ikke hatt stø kurs mot buret sitt utenfor ringen 🙂 Jeg takket pent til dommeren og sa vi var faktisk ferdige for dagen –  og gikk flirful til en bekymret liten Maja i buret sitt.

For at det ikke skal være noe tvil, jeg elsker min vakre men lettberørte labbetuss! 🙂 Og det er jaggu godt å ha en god venn ved sin side som kommer med nystekte vafler når vinden virvler opp en ellers så rosa verden 🙂

Da har vi vært i LP ringen for andre gang 🙂 Alle bilder er tatt av den eminente fotograf Yvonne Andreassen 🙂

Skjomen 30911, Dommer: Hans Arne Marthinussen: 140 poeng. 2 premie, 1. plass (av 2)
Det ble veldig dårlig med trening før vi dro til Skjomen og Narvik Trekk og Brukshundklubb. Maja var nemlig hellig overbevist om at hun hadde fått valper og var full av melk og helt i ammetåka. Bestemte meg for å forsøke likvel, og heller avbryte underveis. Men, vi hanglet oss igjennom det og endte opp med å holde  oss akkurat innenfor 2.premie og som nr 1 i klassen.

Visning av tenner må vi jobbe mer med, Maja vil fremdeles helst hilse. Her har jeg vært lat å ikke trent godt nok, så skjerpings til eier 🙂

Under fellesdekken fikk hun besøk av den søte nabohunden, men ligger relativt lenge før hun reiser seg. Må foreta en omligg, da alene. Får tilbud om å gå en runde før vi forsøker på nytt, men velger å kjøre på (ville bare blir ferdig fortast mulig, ingen vil vel være lengre inne i ringen enn man må?!)  🙂 Når man får et tilbud fra dommer så er det antaklig lurt å ta i mot det, så angret som en «hund» når jeg gikk i fra henne på nytt 🙂 Men helgdigvis så viste det seg at Majas ligg og bli er så solid som jeg liker å tro og vi får 10.
 
 
 

Under lineføringen begynner hun faktisk veldig bra, men jeg surrer litt med taktskifter og da detter Maja lekende lett ut av det, vi berger oss sånn noenlunde – men skulle så gjerne ha vært mye ryddigere fører. Men med alt som foregår inni hodet så er det som om jeg er totalt bevistløs i gjerningsøyeblikket så Maja vet nok ikke om vi går lineføring eller om vi bare går oss tur 🙂 

Når vi skal starte “Dekk fra holdt” velger Maja å tusle seg tur til “campen”, den lille rakkarn min. Hun kommer heldigvis pent og pyntelig med tilbake 🙂 Det som var litt morsomt er at jeg blir helt tafatt, jeg tror egentlig ikke det jeg ser og så tørr jeg ikke å rope heller. Men har nå lært at man bare må rope de inn igjen 🙂 (naturligvis må vi jo det, det står jo i innbydelsen «alle må ha kontroll over hunden sin på utstillingsområdet :-))  
 

 På Innkalling fra sitt er hun ikke så aller verst, bortsett fra en ting som hun velger å gjøre til en generell ting etter denne øvelsen. Hun setter seg ikke i utgangstilling, men litt på skrå ut i fra meg, med tunga ute og med særdeles skøyeraktige øyer. Hva hun forsøker å si til meg aner jeg ikke, men jeg blir søkkfortvilt hver gang jeg ser ned i Majas vakre øyer, for hun ser mer eller mindre gal ut 🙂 Kjenner jeg blir veldig stresset over at hun ikke ser ut som hun bruker og sliter med å holdet på fokus og motet oppe 🙂

Stå under mars øvelsen er ikke bra nok, hun står med litt bue, og kommer med i sakte film. Dette er en øvelse som vi har mye å forbedre på, her må jeg gå tilbake å trene momentene og så kjede de sammen på nytt. Dette er latskap og slurv fra min side.

  På Fritt over hinder så opplever jeg at vi står mye lengre unna hinderet enn forrige gang hvor jeg følte at vi kom veldig tett på. Er her så motløs at jeg har veldig liten tro på at Maja faktisk kommer til å velge hinderet, men det gjør hun pent og pyntelig – og men følger sin nye regel med å sitte på skrå og se flirfull opp på meg 🙂 Man kan  jo ikke gjøre annet enn å flire med henne, hun er jo så søt Maja min 🙂

På avstandskommanderingen vil hun ikke sitte opp, lager bare litt morrolyd og  gliser tilbake til meg – så velger å gå et steg fram og da spretter hun fint opp. Dommer mente jeg burde ha forsøkt en gang til, men hadde allerede forsøkt to ganger allerede så ønsket bare å få henne opp i riktig posisjon 🙂 (og trodde at jeg ikke kunne forsøke en gang til, jeg  burde virkelig ha lest reglementet bedre, skjerpings må til også her 🙂 

Det var særdeles ubehagelig å forsøke å holde fokus på en hund som var vimsete og rar så mine intensjoner om å ikke gjøre så mye rare ting selv forsvant som dugg for solen. Føler vi endte opp med å bli to vimsegurier sammen, men vi er i alle fall flere erfaringer rikere til neste gang 🙂 Her er poengfordelingen 🙂