I dag skal jeg komme med en påstand som sikkert ikke gjelder alle, men som definitivt gjelder meg: Det er lurt å trene alene 🙂 Når man trener alene så er i alle fall jeg mye flinkere til å få med meg hva som faktisk skjer under treningsøkta. Misforstå ikke, man skal naturligvis trene ofte sammen men andre også. Men når jeg trener sammen med andre så er jeg i grunn mest opptatt av å ha det trivelig og sosialt – og glemmer fryktelig lett at jeg faktisk skylder både hunder og meg selv å være bevist på hva vi trener på og hvordan vi skal gå fram. Med tre hunder, full jobb, hobbyfirma, familie og venner så er det jo ikke så ofte at vi får trent og skal man ha framdrift med lite trening så bør treningen være bra 🙂

I helga hadde jeg et artig eksempel på noe som ville ha gått meg hus forbi om jeg hadde trent sammen med noen av mine herlige venninner 🙂 Etter godbitkjøkkenet så hadde jeg noen få biter igjen og tenkte at de skulle brukes til ei lita økt på hver hund. For Maja ble det «Avstandskommandering» med en fiktiv dommer kalt Skybert. Vi starter nydelig, prater med Skybert og får etter hvert lov å kommandere henne ned i ligg og gå i fra. Stiller meg 7-8 meter unna og kommanderer henne opp i «sitt». Maja spretter opp som hun har springfjær en viss plass. Jeg snur meg så litt til høyre fordi jeg liksom skal se på Skyberts neste beskjed. Hadde nemlig erfart at Frk Nordberg og Frk Eggen ikke er like rask som meg når det kommer til endring av posisjonene så nå skulle det trenes på at det tar litt tid. I det jeg ser på Skybert så klasker Maja ned i ligg. Men hva i… tenker jeg å går tilbake. Gjør akkurat det samme igjen – og Maja klasker ned i ligg igjen. Teksten «En feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livstil» fra Canis boka gjør at jeg vet at jeg kan ikke gå tilbake å forsøke på nytt. Jeg må rett og slett skjønne hva jeg gjør galt før jeg kan vurdere å kjøre kjeden på nytt. I det jeg går tilbake henne så går lyset opp for meg. Mitt signal til hundene om at noe er feil er at jeg vender hodet litt til høyre, så når jeg vendte hodet mot den fiktive dommeren så tolket (er min teori i alle fall, vet jo ikke hva som foregår i hodet på våre kjære) Maja det som om hun hadde gjort feil, og dermed la seg ned i en ligg igjen (i grunn en jævla smart hund :-)) Så på vårt tredje forsøk så gjør jeg tingene riktig; kommanderer henne opp i sitt, smiler til henne og vender bare blikket mot høyre – og hun sitter som en dronning! Tenk at en så liten ting endrer utfallet så radikalt? Hundetrening er så artig når små lys tennes!  🙂

Flinke pia mi <3  hun ligger sikkert å tenker «sukk mitt hjerte, det er ikke så lett å skjønner hva den tullate eieren min hell på med no igjen»