For å bli skikkelig god på ting, så må man trene 🙂 Så vi trener videre på dette med kadaversøk, og lærer stadig ting! For 2 uker siden så trente jeg og Heidi sammen, og den dagen så var det godt med vind ute. Vi hadde gjemt kadaverbiter både høyt og lavt, med relativt hyppige funn for å få mulighet til å belønne ofte. Det gikk egentlig supert, jeg er veldig fornøyd med frøken Klara som jobbet godt med nesen oppe, istedet for nede i bakken som hun har en tendens til 😀 Det er jo litt omstilling fra å ha vært sporhund i 6 år, til å nå bli søkshund, spesielt siden hun i begge tilfellene går i line. Dette med arbeidsantrekk har ikke helt falt på plass enda heller, men det kommer nok 🙂 Ved spor så bruker jeg sporsele og line på henne, mens i kadaversøk så bruker jeg halsbånd, line og vest. Ved jakttrening og søk der, så er hun jo helt løs (helt uten klær :-P), så der har vi jo også en annen liten variant hun skal kjenne igjen 😀
Uansett. Under treningen så såg vi at både Klara og Runne hadde problemer med å lokalisere spesielt en av de kadaverbitene som var gjemt høyt. De slog begge tydelig på den på avstand, og jobbet seg frem under treet hvor de også søkte grunding, men klarte ikke å få tak i lukten oppe i treet. Når jeg kom hjem så måtte jeg jo fundere litt på hva som eventuelt kunne ha skjedd, og ble da lesende litt i boka Cadaverdog handbook hvor jeg fant en veldig fin bild som illusterete det vi opplevde, og dermed kunne gi forklaring på hvorfor de sleit sånn med å faktisk finne kadaverbiten.
Denne bilden er tatt fra boka (se link ovenfor), hvor de da viser dette med luktbilde, og ikke minst da dette ‘scent void’ som er akkurat det jeg opplevde med Klara (og forsåvidt også Runne :-)). De hadde god fert et stykke unna, og rett nedenfor kadaverbiten, men ikke noe rett over. For å komme opp i luktbildet igjen så måtte de relativt høyt, hvilket begge syntes var vanskelig.
Noen bilder fra treningen med Heidi og Runne:
Forrige uke når vi trente m Siv/Selma, og Stine/Neela, så var det også en gjemme som var mye vanskeligere å finne enn de andre. Det var samme sak her, høyt gjemt, og vind som da stod på. Vi såg alle 3 hunder markerte lengre bort ved et annet tre (Selma var kanskje aller tydeligst der, hvor hun lette lenge i det treet for å finne kadaveret), hvor det treet da stod rett i vindretningen slik at vitring fra kadaveret mest sannsynligvis satt seg fast her. Klara slog fint på kadaveret et stykke unna, og markerte ved samme tre som Selma og Neela markert ved, samt ved busken på bakken og rett nedenfor kadaveret. Men hun hadde vanskelig for å gå opp å finne kadaverbiten i treet, og etter litt så slog hun istedet på en annen kadaverbit litt lenger bort. Men uansett. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i en slik situasjon. Skal jeg holde Klara igjen i området tils hun utredet ferdig og faktisk finner, eller skal jeg la henne gå videre på neste (som hun da også slog på i en av sine runder for å finne ferten av kadaveret)? Det som ble gjort da, er at jeg setter Klara ned mens jeg, Stine og Siv diskuterer om hva som er lurt å gjøre eller ikke. Mens vi diskuterer så ser jeg at Klara strekker seg godt opp, først hals og så opp på to, og får tak i lukten høyt oppe. Hun jobber seg da relativt rett frem til biten og finner den oppe i treet (hun har da jobbet med lukten høyt oppe fra der hun satt), og klarer dermed å løse oppgaven hvilket jo selvfølgelig er bra :-). Så kanskje det er det som er tingen jeg må gjøre. Hvis jeg ser at hun markerer og søker men ikke finner, å rett og slett sette henne ned litt en stund – i vindretningen – slik at hun får roet seg ned og kanskje får tak i lukten litt bedre og dermed klarer å følge opp. Jeg vil jo ikke at hun skal markere at hun har funnet noe, men så gi seg før hun faktisk har klart å lokalisere det. Hun kommer helt sikkert til å bli flinkere med det etterhvert som hun får mer erfaring, men hvor lenge skal man holde de igjen i området, og ev hvor mye hjelp kan man gi for at de skal finne? Ja, det er spørsmålet, og jeg gleder meg til neste gang vi skal trene med Arne, og skal huske å spørre han om akkurat det 😀 Vi har jo faktisk trent litt på høye gjemmer, og hun løser de fleste helt fint. Men enkelte sliter hun med, og jeg opplever jo da at hun vil gi opp litt vel tidlig. Ihvertfall tidligere enn jeg ønsker, spesielt siden hun er så tydelig på at det er noe her, bare hun ikke klarer å si hvor 😀 Men hvis det er et slikt ‘scent void’ mellom bakken og kadaveret så vil jo det forklare hvorfor det blir så vanskelig. Så får vi rett og slett bare trene videre, slik at hun får erfaring av at det også kan finnes doft ovenfor dette området uten lukt, hvilket kan lede til at hun klarer å lokalisere det.
Mye skal man no lære når det gjelder søk – kjempespennende er det! 🙂
Her er noen bilder fra treningen m Siv/Selma og Stine/Neela, i random rekkefølge 🙂 Glemte å ta bilde av Klara da, så det får bli en annen gang 😀
Klara tok bjella på overvær på tilbaketuren, og etter litt sirkling noen runder rundt treet så fant hun den. Veldig flink jente! 😀 Superfornøyd med frøkna! Søksloggen viste at vi ikke hadde søkt over hele området, så i et reelt søk så hadde hun måtte jobbe en stund til før vi sa oss ferdig, men siden vi nå hadde alle 4 funn så gav vi oss. Det var som sagt var veldig varmt ute, og tross at Klara er flink til å kjøle seg av i både myrhull og andre vannkilder hun finner, så orket jeg ikke å presse henne til å jobbe mer siden vi faktisk funnet alt (og litt til :-)). Jeg er ihvertfall superfornøyd med frøkna, og hun jobbet veldig godt. Hun er litt hard i lina i begynnelsen, men roer seg etterhvert slik at tempoet blir litt mer normalt og enklere for meg å følge etter, å faktisk få SE hva hun gjør og, å ikke bare måtte se hvor jeg skal plassere føtene mine uten å tryne 😛 Hvilket jeg holdt på å gjøre en gang, da jeg trødde meg fast med ene foten i myra. Bråstopp ble det, godt at det ikke var noen andre som så meg da! 😀 Under prøven så er man nemmelig alene å jobber i feltet, hvilket egentlig er ganske deilig for stressede konkurransenerver 😛