Så finnes hun ikke mer min elskede Pernille. Hun ble igjen dårlig etter siste løpetid og selv om vi forsøkte å øke på med kortison og andre typer medisin så ble Pernille bare tynnere og mer utmattet for hver dag som gikk. Den siste uken hadde vi tre dager der vi trodde at vi hadde klart å snu trenden. Hun fikk spise kylling (nektet alt annet) og la på seg hele 300 gram på få dager og vi var så lykkelige og glade. Ny B12 sprøyte ble gitt og vi var fulle av optimisme. Men i løpet av natta ble hun dårligere og vi måtte innse at vi sto ved veis ende. Det var en brutal erkjennelse å måtte ta inn at kampen vi hadde kjempet så lenge ikke kunne vinnes. Vår fantastiske veterinær Karoline som har vært der for oss hele veien i disse måneder med oppturer og nedturer kom hjem til oss og sørget for at avskjeden ble rolig og i trygge omgivelser. Er så takknemlig for det.

Til Pernille, min rareste, umuligste, artigste og hærligste lille rakkarjente. For en fantastisk hund, bestevenn og treningskompis du har vært for meg. Alt hva vi har funnet på sammen, show, smeller, nosework, LP, ag,  spor og rally – vi har hatt så mye moro sammen. Akkurat nå føler jeg meg helt knust og fortapt men er så takknemlig for at du kom valsende litt brått inn i livene våre. Jeg har elsket deg hele ditt liv og skal elske deg resten av mitt liv, takk elskede Pernille.

Tross at Dogdiggers idag består av en gjeng hunder, så er både jeg og Tone hestejenter fra gammelt av. Og siden jeg idag fått et brev i posten hvor det står at Janne (den første hesten min) har dødt, så synes jeg absolutt at han fortjener et innlegg her <3

Janne var en utrolig hest som jeg og min søster Sophia har lært utrulig mye av. Han var født i mai 1973, mamma hette Polly og var en Highlandsponny mens pappa hette Bellafonte og var et Svenskt Halvblod. Janne var en av de mest allsidige hest jeg noen gang har møtt – i dressur så gikk han opp til middels, han hoppet som en gud, drog slede, vogn og tømmer, fungerte som handikapphest, voltigehest, på hubertusjakt eller som cowboyhest i full fart etter reinene i skogen.. 🙂 Har så mange flotte minner fra tiden vi hadde sammen med denne utrolige hest og jeg er så takknemmelig over å fått vært endel av hans liv. Vi fikk Janne når jeg var 13 år. Han var da 15 år og mange rynket nok på nesen og lurte på hvorfor vi kjøpte ‘den gamle hesten’. Den gamle hesten levde i verdige 38 år og 8 mnd før han fikk avslutte sine dager på den gård som han gått som gårdshest de siste 12år av sitt liv. Er evig takknemmelig for familien Kerstin Andersson som tok så godt vare på Janne etter han flyttet fra oss – han kunne neppe ha hatt det bedre!

Janne var en skikkelig personlighet. Han var snill som dagen var lang, men også sta som en esel. Det første året vi hadde han var en utfordring. Han testet ofte grenser, og det er mer enn en gang som han sprang avgårde meg meg hengede etter i ledetauet.. 🙂 Husker spesielt en gang når vi sku gå ut av stallet, og jeg ser at han får ‘pir i øyet’ (man såg veldig godt på øyan hans når han sku gjøre rampestreker! :-)), stalldøren går opp og der drar han avgårde.. Janne var dog ikke den eneste som var sta, og sta som jeg var så slapp jeg jo selvfølgelig ikke tauet. Hvilket resulterte i at når han endelig stoppet så satt jeg mellom hans frembein, i djupsnøen,  med ridebuksene helt nede ved anklene kun iført truse.. 🙂 Men skam den som gir seg, og når han fann ut at det var greit å høre etter, så ble han en vidunderlig hest å jobbe med. Etter lange rideturer i skogen så brukte jeg å ta av sal og hodelag, og la han gå løs for å rulle og kose seg. Han gikk da løs hele veien hjem, fineste hesten min.. <3<3<3

Det var en ting som Janne ikke likte, og det var å kjøre hestetransport. Det var bestandig et problem når han sku transporteres (når han var alene, med annen hest gikk det bra), og selvfølgelig så brukte vi ikke nok tid til å trene på det. Hadde jeg kunnet det jeg idag kan om klikkertrening, så er jeg overbevist om at dette er noe vi kunne gjort noe med, for lettlært var han så absolutt. Og kreativ 🙂 Han lærte seg fort å ta av seg grimen når han stod i spilt, så han måtte ha halsreim. Åpne døren til forkammeren var jo heller ikke noe problem, det var ikke bare en gang vi fikk oppringning om at Janne hadde vært i forrommet – igjen! 🙂 Han visste så absolutt hvor man fikk tak i mat, og mat var han veldig glad i.. 🙂

Janne var virkelig en personlighet, og en once-in-a-lifetime hest. Han vil bli for evig savnet og for alltid husket som den nydelige, nydelige hest han var <3