Vår prins og gentleman Hector finnes ikke mer og sorgen er tung å bære. Gry har mistet «mannen i sitt liv» – den lille karen som har fulgt henne i ett og alt. Alltid så snill og grei, alltid lyst til å være med å trene og leke – så kjærlig og nydelig. Hector ble diagnosert med kreft i munnen og det utviklet seg så altfor fort. Takk for alle fine minner lille venn, vår stolthet og glede

Vi hadde fineste ferie til vi skulle snu nesa hjemover igjen. Nest siste kveld ble Thea akutt dårlig med diare og brekninger. Var helt sikker på at det måtte være noe hun hadde spist, men det viste seg at leververdiene var så høye at de ikke engang kunne måles da vi var hos veterinær i Kiruna. Hun fikk væskebehandling og kvalmestillende – og over på skånekost med en teskje hver 3 time. Vi kom oss hjem og ny dag hos veterinær her hjemme. Røngten viste at hun hadde noe i magen, så mest ut som en liten stein. Det viste seg senere å ikke være et fremmedlegeme men en forkalkning. Men – levra var så ødelagt at det beste for henne var å få slippe. Thea var i godt humør og lekte sågar med tøybamsene i sofaen mens vi ventet på veterinærkontoret. Vet ikke hvor mange ganger vi gikk inn og ut av døra der den dagen men hun var like blid hver eneste gang, det til tross for at hun ikke likte noe særlig å måtte ta røntgenbildene, blodprøver og ultralyd. Min tapre alltid smørblide lille hjertevenn.

Jeg er fullstendig klar over at ikke alle er forunt å få ha sin venn i så mange år og er dypt takknemlig for det. Men sorg og savn gjør vondt som faen. Bare det å skulle rydde bort tingene hennes river i hjertet. Ingen annen råd enn å ta litt av gangen. Det er rart å tenke på at jeg var «bare» 40 år da vi hentet henne, vi har gått noen mil sammen Thea og jeg.

Her er det siste bildene jeg har av henne, skulle ønske jeg hadde tatt flere de aller siste dagene.

I dag har jeg sett på gamle filmer, så mange fine minner og øyeblikk. Det føles litt fremmed men veldig fint å se en ung og spretten Thea igjen. Det siste året har vi for det meste gått i tusle-tempo, så glad for at hun fikk lov å være med på tur selv om jeg av og til kjente jeg holdt på å bli sprø over hvor sakte det gikk og hvor lenge hun kunne stå å nyte gode dufter på tur. I ferien har jeg hatt med hundevognen så hun kunne få sitte litt der når hun ble sliten på de lange turene. Det eneste hun ville var jo å få være med.

Her er en fra 2010 der vi trener LP, kvikk og rask – og veldig flink jente.

Og lille Thea da hun ble BIG4, god og rund – og som alltid blid som ei lerke der hun tripper inn i ringen

I 2013 trener vi tydeligvis på klasse 2 Lp

og Melissa og Thea prøver litt AG, for ei fart på de begge to!:-)

I 2013 dro vi med Hilde til Leknes, ei veldig flirfull helg. Hadde egentlig tenkt at jeg ikke torde å starte med Thea i klasse 2, men så glad vi gjorde det. Hun vinner klassen (vi var bare tre) dog med bare 3 premiering – men syntes hun var veldig søt og flink den dagen.

Luktdiskrimering har vi også trent på, nesten helt glemt det

Av triks og tøys så kunne hun tydeligvis veldig masse, her er en veldig fjottat en

Først i 2016 debuterer vi i Rally, tror Thea var 9 da. Hun vinner klasse 1 i Bardu begge dager og det ble starten på hekta på Rally, takk lille bestevenn for det og alle de fine minnene du har gitt oss.

Både i hverdagslivet og alt det morsomme vi har gjort sammen så har du vært helt fantastisk. Stødig i alt og ett, snill, smart, dyktig og kjærlig i hele ditt liv du Thea. En god venninne sa en gang at hun hadde endelig skjønt hvorfor hun så sjelden hadde bilder av Thea når vi hadde gått tur. Mens de andre sprang rundt å snuste og lekte sto Thea alltid ved meg. Og slik var det, min lille trofaste følgesvenn. Takk Thea for 15 fantastiske år, dypt elsket og savnet min venn.

Vi har tatt farvel med vår elskede og fantastiske Maja denne uken. Erkjennelsen av at det var alle de mange små tegnene vi skulle få med oss har vært vondt å ta innover seg.  Det er hårda bud å si adjø til et dypt elsket familiemedlem, trenings-kompis og bestevenn igjennom så mange år.  Vi drømte om enda flere år, men er evig takknemlig for alle de årene vi fikk lov å ha denne deilige vakre sommervinden av en hund. Takk for alt du ga  oss Maja, vi savner deg så <3

Forever Beardie
Has there ever been a more wondrous sight,
Than a Bearded Collie in full flight?

A bouncing, barking loud commotion,
Of happiness in perpetual motion.

With flowing coat a prominent feature,
Of God’s most beautiful natured creature.

Capturing all my concentration,
Leaving me lost in fascination,
Of one who lives life to the full,
A busy canine Do it all.

Sharing my time on this earth
Living it for all it’s worth.
May your joy of being never end,
I’m proud to call you, MY BEST FRIEND.

Fra boken “Forever Beardie” av J.D. O`Brien (The poem man)

Det er nå over en uke siden Fanny fikk sovne inn, og fortsatt gjør det veldig vondt 🙁 Noen ganger blir man ekstra minnet på om det, som når man leser på forsikringen at hun er avsluttet. Jeg vet at jeg er ikke bare litt teit, men jeg synes det var veldig tungt at det stod akkurat det. Avsluttet. Det hadde vært mye bedre hvis det kunne stå noe slik som ‘Gone but not forgotten’ eller noe sånt. Noe litt mykere. Noe som gav litt håp. Noe som kunne indikere at det er faktisk ikke er slutt. Avsluttet er så hardt. Så bastant. Så brutalt. Jeg vet jo at jeg er latterlig, men som jeg måtte si til Tone; de kunne jo ha latt henne ha forsikringen litt til.. Jeg vil ikke at hun skal være avsluttet. Ikke for at det å beholde forsikringen hennes vil gjøre slik at hun kommer tilbake igjen, eller fordi at jeg absolutt vil betale på forsikring. Men det føltes så hardt å brutalt ut at hun er avsluttet. Jeg antar jo at de bruker det ordet fordi at det også er andre hunder som faktisk avslutter sin forsikring (bytter leverandør) og fortsatt lever i beste velgående, men likevel. Det å se Fanny som avsluttet er så hardt! Jeg vil ikke at hun skal være avsluttet. Jeg vil at hun skal komme hjem igjen. Jeg skal gladeligen betale både det dobbelte eller tredobbelt om så i forsikring hvis det hadde hjulpet med å få henne tilbake. Jeg vil ikke at hun skal være avsluttet. Jeg vil bare ha henne hjem!

Idag fikk jeg regningen fra Finnsnes dyreklinikk. Igjen så slår det meg like hardt og brutalt. Avliving. Kremering. Urne. Fanny kommer ikke tilbake igjen. Uansett hvor mye jeg ønsker og vil så kommer hun aldri hjem igjen. Ihvertfall ikke i levende livet. Neste gang jeg ‘ser’ henne så kommer hun i en urne. Hun skal få sove i Serrejaur sammen med Kalle. Det er jeg glad for. Hun likte seg bestandig så godt i Serrejaur, hvor hun kunne være ute hvor mye hun selv ønsket, og gå ned til Serrejaursjön å bade hvis hun hadde lyst til det. Så her får hun sin siste hvile. Det føles rett. Vakreste, vakreste Fannyen min <3 Høyt elsket og dypt savnet. Verdens beste Fanny som aldri mer kommer hjem igjen. Men som bestandig vil være med meg, hvor jeg enn går <3

Første møtet med vakreste Fannyen i verden, her bare 4 uker gammel

Vakreste Fanny finnes ikke mer.
Det er helt ufattbart at hun er borte, og jeg savner henne grenseløst.
Jeg vet at vi dessverre bare har hundene på lån i noen få år, men sku så gjerne ha ønsket at jeg kunne få lov til å beholde henne bare litt til <3 Hun rakk bare å bli 9,5 år før hun alt for brått ble revet bort fra meg for å igjen møte Kalle, Selma og sin son Gösta på andre siden av regnbuen. Hun levner et stort tomrom etter seg. Hjertet mitt er knust, og fineste Fannyen min har forlatt denne jord <3

Til vi ses igjen <3

Grunnen til Fannys alt for tidlige død var tumører i milten.
Tirsdag denne uken når vi sku gå tur, så var Fanny plutselig kjempesliten, og vi måtte snu med henne bare etter noen minutter. Akkurat da så tenkte jeg kanskje at det kunne bero på at hun var med på joggetur dagen før (holder på å trene opp Lotta igjen nå, så vi jogger intervall i 5 km foreløpig), og at hun dermed hadde veldig vondt i kneet sitt og derfor ikke ville gå. Men hun har aldri før sett så sliten ut, så litt lurte man jo.. Onsdagen så var hun litt piggere igjen, dvs hun fikk ikke noen tur, men hun var glad her hjemme og tisset/bæsjet normalt. Hun kastet dog opp bittelitt på kvelden, og ville ikke spise kveldsmaten sin. Natt til torsdag så våknet jeg 2 ganger av at hun pæset skikkelig mye og ikke orket å røre på seg. Hjertet hamret som bare det, stakkar 🙁

Torsdagsmorgen så ringte jeg vetrinær og vi dro på undersøkelse. Ultralyd, røntgen og blodprøver ble tatt. Ultralyden viste ikke noe særlig – kanskje noe på livmora, men den var veldig usikkert. Milten såg også litt forstørret ut sa Veslemøy. Blodverdiene var fine med unntatt av litt høy glukose i blodet, og litt forhøyede verdier av ALP (?) men ikke noe å bli veldig urolig for. Den viste dog at hun hadde en infeksjon i kroppen, så det var eneste sporet så langt.. Røntgen viste at hun hadde forstyrret hjerte (noe vi viste om fra i fjor), men hjertet hørtes helt fin ut (tross høy puls) og røntgenbildene viste ellers ikke noe unormalt. Vi ble sent hjem med antibiotika og beskjed om at jeg sku ringe tilbake hvis hun ikke ble bedre til neste dag. Hvilket hun ikke ble, var fryktelig sliten enda. Ville ikke spise, men både tisset og bæsjet. Og sov. Og sov. Hele tiden.. Snakket med Maria og hun sa at hun misstenkte at det kanskje var livmorbetennelse likevel (hun var også oppblåst i buken), og at hun ville at hun sku opereres. Maria fikk dessverre ikke tak i noen som kunne hjelpe henne ved operasjonen, så vi valgte kjøre til Finnsnes tross at det nå var ettermiddag og det egentlig var stengt..

Vel fremme på Finnsnes så snakket jeg med Lars, fortalte om uken og hva Veslemøy/Maria hadde sagt, og han tok en kort undersøkelse på henne og besluttet at de sku åpne henne for å fjerne livmora. Nå var det dessverre ikke livmora som var problemet, uten i stedet så viste det seg at hun var full med veske i buken (Lars hadde tappet ut over en liter..) og at milten var full med tumører.. Så jeg besluttet at hun sku få lov å sovne inn på operasjonsbordet 🙁 En utrulig tung avgjørelse å ta (det er jo bestandig en sjanse for at tumørene kan være godartet. Som Lars sa; man kan jo vinne på lotto..), men føler likevel at det var det eneste rette å gjøre. Med historikken hennes (hun har flere kuler ellers på kroppen og, og tross at vi har fjernet endel som var godartet, så kommer det mange nye nå..) + at det gikk så veldig fort, så ønsket jeg ikke at hun sku lide noe mer. Så Fineste Fannyen min fikk sovne inn, og jeg fikk kjøre alene hjem igjen 🙁

Akkurat nå så håper jeg at hun springer glad og lykkelig omkring i skogen på andre siden regnbuen og koser seg med Kalle, Selma og Gösta <3 En dag blir vi å møtes igjen, frem til dess så bærer jeg henne med meg i hjertet mitt <3

Livet blir aldri den samme uten verdens beste Fanny <3<3<3

Igår fikk vi en veldig trist melding fra en sønderknust Pia 🙁
Selma, vår vakre franske bulldog som for to år siden flyttet hjemmefra og ble alene barn og bydame hos Pia og David, var blitt akutt syk i forrige uke, kastet opp og viste tegn til smerter i mage. Etter undersøkelse hos vetr, kom de frem til at hun hadde en byll/tumor som klemte et sted i buken. De fant også noe som ikke stemte i lungene, muligens en betennelse. Veterinær var også usikker på om kroppen hennes i det hele tatt ville tåle narkosen ved en ev operasjon hvor man også var usikker på hva utfallet kom til å bli, så Pia måtte dermed ta den tunge avgjørelsen om å la fineste Selma få slippe 🙁

Dronning Selma, tante politi og vår elskede snorkefrøken finnes dermed ikke lenger <3
Hvil i fred vakre Selma <3<3<3
Gone, but not forgotten <3

Sender også en stor klem til Pia og David som har mistet stjerna si, og en stor takk for at dere har tatt så godt vare på snorkefrøkna etter hun flyttet hjemmefra. Enda det var trist når hun flyttet, så vet jeg at hun har hatt det helt topp hos dere. Tusen takk! <3