Vært lite blogging fra min side i det siste, det har gått i ett både med jobb og diverse forfallende oppdrag på hytte og hjemmefronten. Men på onsdag var vi i alle fall på trening på Bardu Hund bana, veldig trivelig trening. Alle jentene var superflinke og hadde veldig lyst til å jobbe som helter. Noen fordeler skal man jo ha når de har måtte ha hatt litt late dager 🙂
Flere bilder fra kvelden på Bardu Hund sin FB side.
Idag har Lotta vært på kontroll igjen, og det er ikke bare jeg som ser at det går sakte fremover! 🙂 Hun har nå tilnærmet normal proprioseptiv sans på venstre bak. Høyre bak er fortsatt nedsatt, men hun stritter litt mere imot og korrigerer litt raskere enn sist – så fremgang også her 🙂 Deilig!! 🙂
Feirer med å legge ut et par bilder fra fjorårets tur til Blåberget og håper at hun neste høst er klar for flere lange turer til fjells, med eller uten kløv 🙂
Ikveld har gamlemor fått deilig massasje hos Silver Hundemassasje og flinke Anne-Marie 🙂 Fanny halter jo enda siden operasjonen og kompenserer endel med høyre side, så er nok godt til å få løst opp i stive muskler! 🙂 Hun har (naturlig nok) stor forskjell på høyre og venstre lårmuskulatur, + at hun er stiv i bakparten. Men aller mest var hun stiv og øm fremme på høyre side, bak skulderbladene ca. Det kommer nok av at hun avlaster venstre bak, og dermed kompenserer opp endel med høyre side frem. Fanny røyter som bare det for tiden og ser i grunn ikke ut i måneskinn. Så vennligst se bort ifra alle hårdotter som ligger rundt omkring på massasjebordet 😛
Deilig med massasje synes Fanny, tross at det var litt vondt akkurat der oppe på ryggen.. Anne-Marie sa at hun nok kunne være litt ekstra stiv i en dag eller så pga massasjen, men det går jo fint så lenge som at hun blir mindre stiv i lengden 🙂 Vi skal tilbake igjen på torsdag og mandag for nye timer, så får vi se hvordan det blir fremover. Gamle, stive kropper trenger jo også litt pleie <3
Lotta skal også få seg noen timer med massasje bare hun får Go fra veterinæren, og det blir nok godt det med! For er no gammelmor stiv, så er Lottalille enda stivere stakkar.. 🙂 Veldig deilig å ha en hundemassør i bygda, og hun anbefales sterkt! Anne-Marie er veldig rolig, flink og behagelig synes både Fanny og eier 🙂
Kort oppdatering angående Lottisplottis 🙂
I slutten av forrige uke så ringte Peder fra Anicura i Oslo. De hadde nå fått CT bildene som ble tatt i Tromsø og han har sett på de. Han bekrefter at hun har en liten prolaps ved T13-L1 og en relativt stor kompresjon med L7-S1. Han kunne heller ikke si hvilken av de som laget problemet, dvs vi er like langt som etter de i Tyskland hadde gitt sin diagnose. Det som han derimot sa var at han anbefalte at vi sku se det an i ytterligere 14 dager. Hvis hun har fremgang så fortsetter vi bare slik vi gjør idag, dvs med hvile/smertestillende/betennelsesdempende og øvelser slik at hun ikke skal stivne i ledd. Hvis hun ikke blir noe bedre, dvs stagnerer eller blir verre, så anbefaler han at vi tar oss en tur ned til Oslo slik at han får undersøkt henne. Slik som jeg skjønte det så trengte vi ikke å ta noen ny CT da, uten at han ville kunne si hvilken som skapte problemer ved å bare undersøke henne og så får man vurdere hvis hun skal opereres. Operasjonen var en relativt enkel operasjon sa han, hvor de går inn i ryggen via et litet hull og fjerner det som trykker på nervene. Det var ikke farlig å vente 14 dager å se det an siden hun faktisk er bedre siden det skjedde samt at hun kan gå. Hvis det var akutt, dvs hvis ikke hunden kunne gå i det hele tatt, så måtte de opereres innen 24 timer. Men siden hun faktisk går og att på til går bedre, så gjorde det ikke noe hvis vi avventet 14 dager til før ev operasjon (hvis vi kommer dit hen at operasjon er det som må til for å gjøre henne frisk igjen).
Nå synes jeg at det er vanskelig å si hvis hun har fremgang eller ikke, ihvertfall når det gjelder gangen. Største fremgangen synes jeg var i forrige helg (da såg man tydelig forbedring på gange ihht subbing og vingling), men det jeg med sikkerhet kan si er bedre er at hun nå tisser ved hver tur mot for tidligere da hun kun tisset en, maks 2 ganger pr døgn. Hun sitter bedre når hun tisser (hviler ikke lenger på knærne) og sitter også stødigere når hun bæsjer. Så fremgang har hun 🙂 Til uka så skal vi tilbake til Hege igjen slik at hun får undersøke henne (greit å ha noen utenfra som kan se, og ikke bare meg som går oppi det hele tiden og kanskje blir litt blind..). Jeg har også bestilt time hos hundemassør så bare vi får klartegn til at det er ok, så skal hun få seg litt mer massasje enn det jeg tør å gi henne 🙂 Akupunkur har jeg også lest endel om, og siden vi har en veterinær i nærheten som kan det, så vurderer jeg å prøve det og på henne. Men først så skal vi høre hva Hege sier 🙂 ‘Skynda långsamt’ er det noe som heter (på svensk :-)), og det er nok det vi må gjøre enda jeg kjenner at jeg så gjerne sku ha henne frisk i en gang <3
Kikket litt på bilder idag, og må jo bare legge ved et par av favorittbildene mine på favorittjentene mine <3
Bildene er selvfølgelig tatt av superflinke Yvonne Andreassen 🙂
Lotta og Fanny 🙂
Idag fikk vi den triste beskjeden om at fineste Gösta har fått sovne inn pga store smerter som følge av AD 🙁
Gösta sku egentlig bli reddningshund når han ble stor, men D på ene albuen satte en stopper for det. Dessverre så ble Gösta mye plaget og hadde store smerter pga dette, og familien Thomas Ingebrightsen har nå måttet ta det tunge valget av å la han få slippe. Takk for at dere har tatt godt vare på Gullgutten disse årene!
Hvil i fred vakre Gösta <3
Det har nå gått 4 måneder siden Fanny ble operert for korsbåndskaden, og hun halter fortsatt. Ser det spesielt hvis turene blir for lange (hun klarer 30 min greit, utover det så ser du at hun synes det blir slitsomt og vondt), men hun går ikke rent uansett. Hun avlaster bakfoten sin når hun står, dvs at hun kan både lyfte den opp for å avlaste den + at hun har høyre bakbein lengre inn under seg slik at den tar mer av vekten når hun står på alle fire. Men hun er ved godt mot. Er glad og logrer og storkoser seg når hun får være med å gå kortere spor i skogen 🙂 Hun får fortsatt ikke gå løs på tur (annet enn når hun er å svømmer), men er løs hjemme.
Fra en av de siste dagene i ferien. Vi storkoser oss med bål ved et vann oppe i Sørskogen 🙂 Lotta brukte mesteparten av tiden til å svømme, mens Fanny heller ligger å passer på at maten blir spist opp.. 🙂 Deilig å grille pølse og steike vafler på bål – mat er aldri så god som når man lager den sammen med familien ute i skogen over åpen ild! 🙂
Siden hun ikke har blitt bra enda så måtte jeg ringe Sortland/Rune for å høre hvor lenge man egentlig kan forvente at hun skal/kan halte. Han mener at hun burde være haltefri nå, men at det selvfølgelig kan være forandringer i kneet som gjør at hun fortsatt halter. Vi har fått time på Sortland 10 september for kontroll så får vi se hva han finner ut. Siden jeg er litt utålmodig så måtte jeg selvfølgelig ta henne til veterinæren vår her, og Veslemøy fikk ta nye røntgenbilder av kneet. Hun har litt forkalkninger i kneet, ikke mye, men litt er det. Sannsynligvis så er det disse som gjør at hun fortsatt halter, men vi får se hvis Rune finner noen annen forklaring. Forkalkninger kan man jo ikke gjøre noe med (hun får idag Stride som tillegg for leddene og Rimadyl hvis hun har alt for vondt), så vi har i grunn forsonet oss med at hun nok mest sannsynligvis blir pensjonist på heltid. Er man snart 9,5 år så kan jo det være greit å trappe ned litt uansett 🙂
I mandags så var vi på kontroll hos Hege igjen med Lotta. Jeg synes selv at hun har hatt stor fremgang i helgen, hun vingler mye mindre og subber også poten mindre. Ikke ømmer hun så mye i ryggen heller 🙂 Hege var enig i at Lotta har hatt fin fremgang, enda hun fortsatt er stiv. Når hun sjekket stillingssansen så var det dog ikke like stor fremgang her. Jeg trudde at denne og sku være mye bedre, men så veldig mye bedre var den dessverre ikke. Det er fremgang å spore her og, men superrask til å sette potene sine rett igjen kan jeg vel kanskje ikke si at hun var.. Men fremover er fremover, og vi håper på at det er bedre resultater også her til neste gang.
Når det er finvær ute, så kan man like gjerne sitte der istedet for inne i buren 🙂 Lotta skjønner dog ikke helt hvorfor vi ikke skal gjøre NOENTING, men litt passivitet trening har hun jo bare godt av – sykemeldt eller ikke 🙂 Å pjuske litt på mammaen sin har man også tid til når vi alle ligger på gulvet og slapper av. Lotta er veldig omsorgsfull og bruker mye tid på å vaske Fanny både her og der og gammelmor ligger tålmodig og lar seg pjuske med <3
De siste par dagene så synes jeg kanskje at hun har blitt litt verre igjen. Hun ramlet igår i grøfta noe hun ikke har gjort på noen dager, og imorges så gikk hun i stort sett rolig ved siden min og subbet poten i bakken mere enn hva hun gjorde lørdag-søndag. Hva grunnen til det er vet jeg ikke, og det kan jo være litt tilfeldig (ihvertfall at hun ramlet i grøfta). Det kan jo kanskje også være at hun holder på å stivne til pga hun må oppholde seg i bur (jeg blir ihvertfall stivere hvis jeg har vondt i ryggen og bare er i ro..), og at det er derfor hun vingler/subber litt mer. Men vi satser på at det bare er et litet tilbakefall, og at hun fortsatt er på bedringens vei.
Røntgenbildene som ble tatt etter hun skadet seg. Alt vel her!
Vi skal tilbake på kontroll igjen 26 august og krysser fingrene for at frøkna er bedre til da! At hun er stiv og støl er jo en ting, men sku gjerne se at veterinær klarer å se tydelig forbedring når hun tester proprioseptiv sans (stillingssansen) slik at vi vet at vi fortsatt går fremover. Søt er hun no uansett Lottaen min <3
Mandagen var jeg i Tromsø med flyttelasset til min sønn Benjamin som har begynt på skole der. Når jeg kommer hjem så møter Per-Eirik meg i døren og spør hvis Lotta kan få EIC anfall. Lotta er bærer og skal i utgangspunktet dermed være frisk, så nei blir mitt svar. Han forteller da at Lotta har skadet seg på tur ved Abborrvannet. Lotta og Kaiser sprang løse i langgresset ned mot elven når han plutselig hører et forferdelig hyl! Lotta skriker som bare det. Han roper, og hun kommer etterhvert tilbake, slepende med bakbeina etter seg 🙁 Det tar 10-15 min før hun er så pass på beina at de kan begynne å gå oppover igjen og kommer seg til bilen. Når jeg kommer hjem ved 22 tiden så kommer Lotta i møte, logrer og pæser og veldig trist i øyan. Hun sleper/subber også potene i bakken (spesielt høyre bak) og skjelver, så hun får smertestillende (Rimadyl) og jeg ringer veterinærvakta. Hege får beskjed om hva som har skjedd og jeg forteller om slepende poter, vingling når hun går og at hun ømmer i korsryggen. Jeg blir enig med Hege om at vi ser det ann – blir hun verre så ringer jeg igjen slik at hun får sett på henne og ev gitt sterkere smertestillende, hvis uforandret så får jeg time kl 08:00 morgenen etter.
Lotta er litt urolig, vet ikke helt hvordan hun skal ligge men etterhvert som smertestillende kikker inn så sovner hun sammen med meg på madrassen i stua. Hun vil ikke tisse eller bæsje noe på kveldsluftingen, men hun hadde nok allerede gjort det når de gikk tur så jeg uroer meg ikke så mye om det. Morgenen etter så prøver jeg å lufte henne slik at hun får tisset, men det vil hun ikke gjøre før vi har gått litt omkring ute hos veterinær. Hun subber fortsatt høyre bak og vingler når hun går. Heller ikke venstre bak har normal gange. Stakkars elskede lille Lottaen vår <3
Hege undersøker Lotta blandt annet ved å teste proprioseptiv sans (stillings sans. Kort fortalt så er dette hundens evne til å vite hvor den har kroppen og bena sine til enhver tid, og til å opprettholde balansen). For å sjekke det så bøyer man poten på hunden slik at den står på ovansiden av tærne i stedet for på poten. Hvis alt er normalt så endrer hunden i en gang stillingen på poten slik at den står normalt og ikke ‘oppned’ med poten (kan med mennesker sammenlignes med som når man legger en hånd på en varm plate og hvor man da automatisk trekker bort hånden for å ikke brenne seg). Lotta har manglende proprioseptiv sans på høyre bak og nedsatt venstre bak hvilket gir sterke indikasjoner om at det er noe nevrologisk som feiler henne 🙁 Det blir også tatt bilde av ryggen for å utelukke skjelettskader men skjelettet er helt fint. Dermed så blir Lotta henvist til Anicura i Tromsø før CT røntgen, så vi hopper i bilen og kjører til Tromsø.
Vel fremme i Tromsø så er Lotta fortsatt trist i øyan (men logrer fortsatt til dyrepleier, man må jo være høflig 🙂 ), vingler når hun går og subber høyre bak. Hun blir tatt hånd om og siden det er to pasienter før henne, så blir det venting før det er hennes tur. CT bildene blir så sent til Tyskland for avlesning (veterinær kunne ikke si noe om eventuelle funn), og vi kjører hjem igjen. Hun får metacam i 10 dager, noe jeg i grunn følte at jeg måtte mase meg til. Jeg spurte hvis hun ikke sku ha smertestillende først når jeg snakket med dyrepleier i venterommet, og så etter jeg hadde fått henne tilbake (da måtte jeg spørre om jeg kunne gi henne Rimadyl da siden jeg har det hjemme. Hun har jo vondt..), noe som jeg i grunn synes skal være unødvendig. Så da fikk hun Metacam, og det er godt å få litt smertestillende synes Lotta.
Så venter vi. Og venter. Og venter. Rett før kl 16 på onsdagen (etter å ha ringt å purret Tromsø ang prøvesvarene fra CT) så får vi tlf med beskjed om at det er funnet to prolapser i ryggen hennes, en ved T13-L1 og en ved L7-S1. Det er usikkert på hvilken av prolapsene som skaper problemer, men vetr. Georg trur at det er den L7-S1. Han gir oss beskjed om å ringe til Anicura dyresykehus i Oslo for videre konsultasjon (hva gir best prognose – operasjon eller hvile) samt sender over rapporten angående CT røntgen på mail til meg. Etter å ha lagt på så knekker jeg helt sammen. Prøver å ringe Hege for å få henne til å sende sykejournalen fra tirsdagsmorgen slik at jeg får sendt til det til Oslo det med, men klarer jo så vidt å snakke mellom all hulking å bæsing 🙁 Tilslutt så klarer jeg å få ur meg at jeg kommer ned, så kjører ned til Hege igjen (uten hund) og ber henne om hun kan snakke med de i Oslo hvilket hun gjør. Jeg kan jo knapt snakke selv midt i all gråtinga, og ikke skjønner jeg alle begreper heller, så var veldig godt å ha Hege der som kunne ringe og forklare saken for meg. Papirer blir så sendt til Oslo og de skal se på det så fort de klarer, og vi venter igjen. Og igjen..
Torsdag ut på dagen får Hege en tlf fra Oslo som vil ha CT bildene sendt i posten (kan man virkelig ikke sende slike ting elektronisk idag?! Hvordan klarte de å få de så fort til Tyskland??) så Hege ringer Tromsø igjen og ber de om å få de i posten snarest. Jeg snakker også med Marie i Oslo og prøver å få noe svar om hvordan prognosen er, men hun kan/vil ikke si noe før hun har sett på CT bildene selv. Helt fortvilt så ringer jeg Hege på ettermiddagen og lurer på hva som skjer. Jeg føler at ingen annen enn jeg og Hege tar dette alvorlig, og at det eneste vi gjør er å vente. Hvis man skal operere prolapser så skal det gjøres så fort som mulig, og Hege har snakket med Rune på Sortland og han sier at med de symptomer som Lotta (manglende/nedsatt proprioseptiv sans) så bør man operere så fort som mulig hvis man vil at de skal bli bra igjen. Hun er nå på 3:e dagen og jeg føler at jeg har gitt opp operasjon…
Torsdagskveld så ringer Oslo tilbake igjen og tilbyr at vi kommer ned til Oslo for å ta ny CT røntgen (med myelogram, dvs kontrastveske som sprutes inn der hvor prolapsen er for å se hva som ev kan være galt) og eventuell operasjon etter det. Jeg velger etter diskusjon med både Per-Eirik og Tone, å takke nei til det tilbudet av mange grunner. Det er dyrt (forsikringa har allerede dekket en CT og dekker neppe neste. En CT koster 10000,-). Operasjonen koster 40000,- + postop minimum 1500,- pr natt + medisin (det var det de tok i ukedagene, nå er det helg og da har de egentlig stengt. Hvis de må holde åpent pga henne så blir det dyrere, hvor mye viste hun ikke men blir nok adskillig dyrere tenker jeg). Forsikringen dekker opp til 45000,- pr år, men jeg har jo allerede brukt en del på den med de undersøkelser og CT’n hun hadde i tromsø.. Så kommer kostnader på rehab, reise, overnattning.. Ikke vet jeg hvordan jeg skal få henne hjem igjen (vet jo ikke hvis hun er frisk nok å bli puttet på fly etter en ryggoperasjon), så vet ikke hvis jeg vil utsette henne for den påkjenningen uansett. Sen så er det jo det viktigste – det med prognosen. De kan ikke si noe om hvor stor sjanse det er at hun bli bra etter operasjonen, og i verste fall så blir hun verre (det kan de jo og bli). Så mulig at hun da blir operert til ingen nytte. En operasjon skal dessuten skje så fort som mulig etter skaden oppstod, nå er det 4 dager siden.. Det er fult mulig at jeg med mitt valg har gitt henne dårligere odds for å bli helt bra igjen, men vi velger å prøver oss på konservativ behandling, dvs bur-hvile og smertestillende/betennelsesdempende hvilket vi for så vidt allerede er i gang med siden tirsdagen.. Vi har bestemt oss for å gi henne 14 dager i første hånd. Hvis hun ikke blitt noe bedre innen den tid så får hun slippe. Så vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste.
Lotta selv er ved godt mot. Hun logrer, sleiker, spiser og vil veldig gjerne ut å kjøre bil når vi er ute å lufter. Synes det er tull at hun må bruke ramp når hun (iflg seg selv) fint kan gå i trappen når vi skal ut å lufte. Hadde det vært opp til henne så hadde hun garantert sprunget etter dummy/ball allerede nå hvis jeg hadde kastet det til henne, men balansen er ikke helt der enda, og hun subber fortsatt høyre bak, så vi prøver å forholde oss rolig både inne og ute:-) Hun tørker tårer når jeg gråter hele tiden, og vasker mor si med stor omsorg. Når jeg igår kveld spurte hvis hun kunne love meg at hun ble bra igjen, så plukket hun opp bamsen sin og gav den til meg. Søteste, snilleste og mest omtenksomme Lottaen jeg vet om.. <3<3<3
Lotta slik jeg liker henne best. Glad å lykkelig med et smil rundt munnen i skogen eller kosete med mamma på fanget <3
Onsdag 9 september skal Hilde P og vi være med å arrangere Rally introduksjonskurs i regi av Bardu Hund. Det blir koselig det! 🙂 Om noen har lyst å være med så sjekk www.barduhund.com sin blogg, kun kroner 100,- for en kurskveld 🙂 Her er litt sånn mimrebilder fra en veldig trivelig Rally kveld for ca 3 år siden, legg merke til at Selma leser nøye skiltene og at Else og Frida smiler til hverandre 🙂 Thea storkoste seg sammen med Adrian, man trenger m.a.o. ikke å være gamle karen for å være med på dette 🙂
Idag trente jeg sammen med Kristin og hennes vakre cockere 🙂 Hun har vært så heldig å få tak i måker å trene på og Lotta var enda mer heldig da hun fikk låne den på en vannapport, og det å apportere måke er ikke noen sak assa! Bare moro synes flinkeste Lotta 🙂
Her er 3 små filmer av apporteringen. Kristin filmet med snapchat og da kan de vist nok bare være 10 sek (jeg kan ikke snapchat assa..) men absolutt bedre en ingen film 🙂 Det var også skudd før måken havnet i vannet, men skytter/kaster klarte ikke å filme samtidig, og like så greit var no det for frøken Lotta var så heit at vi måtte gå litt før hun faktisk fikk springe å hente den 🙂 Vi trenger MYYYYYE mer trening med å sitte i ro når skuddet går og dummyen blir kastet, men vi trener på og plutselig en dag så sitter det 🙂