Adventstriks luke 11 – Korsen fot har du vondt i Maja?

Egentlig var planen at jeg skulle lære Maja å liksom-tisse som en hannhund, men hun ville bare løfte på forbeina (man er tross alt en eldre dame:-)) Det som er det geniale med triksetrening er at man kan endre plan etterhvert. Alt er faktisk lov og ingenting er feil 🙂 Fant ut at det hadde vært veldig genialt om hundene kunne selv si i fra hvilken forfot de har vondt i dersom de en gang skulle halte litt  🙂

Ettersom Maja kunne i utgangspunktet løfte på forbeina når jeg løfter på min fot (hennes høyre mot min venstre og vica versa) så fant jeg ut at jeg skulle bruke plattform for å hindre framdrift. Jeg ønsket at hun skulle kunne løfte på forbeina frivillig/uten at jeg beveger føttene + at hun ikke skulle skrape opp leggene mine = jeg måtte kunne stå litt unna henne. Svaret var lett. Plattform! (ja da jeg har latt meg begeistre av plattformtrening og skjønner nå etter hvert hvorfor man har slikt på sirkus og sjøløveshow :-))

Adventstrikskalender Luke 9 – Fanny snurre

Maja holder på å lære Fanny til å snurre 🙂 Foreløpig så kan hun bare snurre en runde rundt og det går kanskje ikke i superspeed, men.. 🙂 Det viktigste er at man har det moro når man trener med triks, og det har både Maja og Fanny! 🙂 Siden Maja dessverre ikke var hjemme selv for å få demostrert trikset, så måtte jeg bare tjuvlåne det slik at dere får se det.. 😀

The Poem Man

Som en del av dere vet så er jeg stor fan av «The Poem Man» og både Maja og Thea har «fått» dedikert et eget dikt av han på sine sider. I dag fant jeg et nytt vakkert dikt som han har skrevet og det lyder slik:

MY FRIEND JAKE.
He wasn’t a puppy when I first saw him; he’d had many unhappy days,
But my life changed forever, when I fell into his gaze.
«Rescue me» his eyes said, «come on, please rescue me,
I’ll be your friend forever, if you will rescue me.»

I couldn’t resist this Beardie boy; I paid a modest kennel fee,
He licked my face and I took him home to spend his life with me.
Bless his heart he settled in and I was very glad.
He soon became the centre of my world, the best friend I ever had.

I called him Jake, it suited him, we roamed the hills and dales.
Always together Jake and me, in snow in rain and gales.
One day we walked for miles and miles, it was misty and bitterly cold,
I told myself my shivering would stop, truth is I was getting old.

I fell to the ground and lay there, so cold and shocked and afraid.
Jake came to me and looked into my face; I stroked his head and prayed.
«Rescue me» my eyes said, «come on, please rescue me,
I have been your friend forever, come on Jake, rescue me.»

He licked my face then ran off, I lay there and I cried,
So helpless as darkness engulfed me, I was sure that I had died.
Then I heard the sound of barking, I could feel people helping me,
Soon I began to feel warm again, thank God for my Beardie.

He had searched and found some people; he led them to where I fell.
They could not praise him high enough; my friend had done so well.
Once again he looked into my eyes; his look just seemed to say,
«You rescued me a long time ago, it was my turn today.»

_________________
J.D.O’BRIEN (The Poem Man.)