I helgen har jeg og Klara vært i Bekkebotn og gått blodspor. Siden frøken Klara er både SE VCH og N VCH så startet vi for første gang i EK. EK-spor er ganske like AK spor, med noen få forskjeller. Slik ser et EK spor ut i korte drag: Sporet er 1000 m langt og legges med 3 dl blod. Du vet hvor sporet starter, men du vet ikke fluktretningen. Det er 2 sårleier i sporet, 4 vinkler og 2 opphold (hvor av en skal være i vinkel).
Lørdagen gikk vi for dommer Helge Jakobsen, og dommerelev Svein-Erling Jakobsen. Eller gikk å gikk 🙂 Vi kom oss aldri ut fra sporstart, uten frøken Klara ville bare på overvær, og da en helt annen vei enn hva sporet gikk. Sannsynligvis elg i nesen, da det ble sett elg der litt senere 🙂
Søndagen så gikk det bedre. Klara tar sporet og går avgårde, i litt for høy tempo. Første vinkel går fint, men så må hun på do å bæsje litt, så ble litt rot før vi fant det tilbake igjen. Hun går litt sikksakk over myra, kommer til neste vinkel og sikksakker seg gjennom der og. Vil ned å sjekke på en annen myr hvor det er en stakkars fugl som definitivt ikke vil ha besøk i boet sitt, men kommer seg på sporet igjen og vi går på 2 sårleie (den første sårleien hadde hun markert, men jeg såg ikke den, så den fikk ikke jeg med meg). Sporer videre ut, og finner seg et musebol med museunger i… Hun blir da litt på musejakt, så velger å sette henne ned å pause for å prøve å få musa ut av hodet 🙂 Når vi starter igjen så sporer hun videre over neste myr, før hun igjen sliter litt. Etter å ha lett endel her, både rett frem å til høyre, å velger jeg å sette henne ned igjen en liten stund, slik at jeg kan få samle tankene mine. Vi starter opp igjen, og hun går da ut til venstre, og finner sporet (det var vinkel med opphold her får jeg vite etterpå). Ligger godt i lina, og sporer frem til en bekk. Her markerer hun på begge sider av bekken, og vi går over (sporleggeren hadde vist nok ramlet i denne 🙂 Må si jeg var litt skeptisk selv når jeg sku over.. :-P). Sporer videre, men så mister hun det og velger da å gå opp på overvær og begynner å søke i skogen. Vi søker over et ganske stort område på, uten å finne igjen sporet. Ny pause (jeg hadde veldig lyst å bryte her..), og når vi så starter opp igjen så går vi nesten hele veien tilbake til bekken, går ut litt til høyre og vips så er hun på sporet! Sporer da 50 m kanskje, og plutselig er vi fremme ved skanken! 61 minutter brukte vi på sporet, så helt sporrett gikk det jo definitivt ikke! Men hun jobbet som en helt, og jeg er superfornøyd med at hun fikk komme til skanken etter all den jobbinga! 🙂 Flink jente var hun! 🙂
Hadde ikke noen forhåpning om at hun sku gå til premiering siden vi brukt så lang tid (og jeg jåsset så mye, og måtte pause henne og meg selv 3 ganger..), så ble veldig forbauset når vi ble oppropt som vinner av EK-klassen! Vi fikk 56.5 poeng (2. premie), kun 0.5 poeng forran nr 2 🙂
Superfornøyd med frøkna og hvordan hun jobbet. Jeg må definitivt bli bedre selv, så vi har noe å jobbe med. Dommer på lørdag var Svein-Kyrre Jakobsen, og han sa jeg stod for mesteparten av trekkene.. 😛 Det er helt fair det. Klara jobbet som en helt, og er så glad at hun fant frem etter å ha slitt seg gjennom sporet. Det er definitivt første gang vi sporer så lenge, så det var noe som spesielt jeg fikk kjenne på. Ikke gi opp, men stol på at hunden finner frem , tross at det tar langt tid.. 🙂
Bilde fra alle søndagens vinnere (både EK og AK), prøveleder, elev, aspiranter og dommere:
Flinke Klara-mara med premien sin! 🙂
