Sånn rett før påske så hadde Hilde den glimrende ideen om at vi skulle gå LP i Skjomen og vi avtalte at vi skulle møtes minst 1 dag i uken for å trene. En ting er å love noe, noen helt annet er å faktisk gjøre det man lover. Med en ny uggen kul på Maja så forsvant alle mine gode intensjoner om å trene fram til å gå LP med både henne, hadde liksom sett for meg at Skjomen var en fin plass for oss å gå (det er lite med truck`er og trailere inne i Skjomen nemlig) Men treningslysten forsvant så alt for fort med bekymringer og hyppige vetrinærbesøk.

For å ikke være så dårlig venninne, Hilde og jeg er nemlig blitt litt sånn «companions in crime» når det kommer til å dra på LP-turer, så nevnte jeg at det var bronsemerke tagning. Hilde er ikke tungbedt og vips så var Lotte og Pernille meldt på. Jeg angret naturligvis som en hund med en gang var gjort, og tenkte kanskje bitte-litt «slemme Hilde som lurer meg til dette!» men bare bittelitt assa  🙂

Etter brak-deby på lørdag  med sukkerklumpen Hector så avtalte Hilde og jeg å møtes grytidlig søndag morgen. Det er veldig kjekt at vi møtes tidlig for da kan vi jo tro vi må tisse minst 10 ganger hver, stresse hverandre opp, springe hodeløst omkring, overbevise oss om at hundene må tisse igjen, se bekymret rundt på alt alle og i alle fall dommern – han er farlig han og slike strategiske ting som bør gjøres før man entrer ringen. Men det skal sies, det er forbedring å spore for vi var langt bedre enn da vi var på Leknes og hadde Muppet show 🙂 

Jeg var total motløs før jeg skulle inn som førstemann, Pernille var til min store forvirring veldig høy og utagerte høylydt på andre (store hoppende hunder) Hun kan være litt slik når hun er i høyløp, men løpetiden var jo lagt bak oss i påska (i etterkant har vi oppdaget at hun i år for første gang både er virkelig skinndrektig, med melk, hengepupper og hele pakka – ikke greit å drømme om å være mamma igjen :-)) Oppførselen hennes gjorde meg såpass usikker at jeg tenkte at jeg bare tar de to første øvelsene i programmet ettersom begge disse gjøres med båndet på. Nå skal det sies at hun har aldri gått helt fram til noen, bare bråkebøtte –  men man blir jo forvirret når hun ikke helt er som hun pleier. Før vi får starte blir alle kalt inn i ringen og dommeren (veldig hyggelig kar) forklarer litt om hva som skal skje – og ber oss etterhvert om å danne en stor ring, be hundene legge seg og gå i fra.  Når han etterhvert sier, ja nå har de som har ligget lengst ligget i 30 sekunder så kjenner jeg at pulsen slår vilt, teit og hemingsløst til verdens lengste minutt endelig var over. Jeg ser på Pernille at hun er litt sånn skeptisk til det hele og jeg innbiller meg at hun tenker at her er det nok lurt å puste igjennom næsa og forholde seg rolig.  Og sånn var vi alle i et lite husj unnagjort med «enkeltdekken» – selv om alle prøver på nytt i selve programmet, fin «icebreaker» og pent gjort av dommern:-)

Når vi endelig får starte så var jeg så nervøs at jeg ikke husker så mye av hvordan det gikk. Jeg vet vi startet de første meterene med en dårlig lineføring, Pernille gikk minst 1,5 meter i fra meg og  med et særdeles skeptisk blikk. Men klarte å koble inn at jeg måtte gå med rette kroppsholdningen og da gikk det straks mye bedre. Fin fin følse å kjenne at vi finner takta sammen. Ettersom jeg er lydig så turde jeg ikke å slutte etter lineføringen, må jo høre etter dommern som sier «neste øvelse» 🙂  Og Pretty Pernille som aldri har gått et helt program gikk som ei lita klokke, jeg tenkte ikke en gang at hun kunne komme etter ved «bli med innkalling» enda jeg aldri har gått så langt som vi ble beordret, under stå under marsj så var det ingen bilder om at hun ikke kom til å stoppe, jeg bare sa stå og gikk – og hun sto der ! Riktignok med minst ett skritt  men hun sto der! 🙂 Under enkeltdekken tilslutt var pessimisten tilbake og hadde ingen tro på at skulle ligge ett minutt igjen, men det gjorde hun lett med det mistenkelige blikket rettet mot meg. Det er nok ikke ofte at det går greiere i en konkurranse enn på trening, men for oss var det i grunn slik i ligg/bli øvelsen. Noterer med stor glede at Pernille er best når det gjelder, eventuelt at hun blir roligere når jeg er virker besynderlig 🙂

Etter vi var ferdige så kjente jeg veldig på at det er jo veldig artig å gå konkurranser!  Slemme-Hilde ble igjen det hun alltid er, nemlig HærligeHilde! Så glad for at hun hadde lurt meg med og vil gjerne bli lurt mer faktisk!! 🙂 Når hun og Lotte entrer ringen så er jeg enda høy (som hund så eier har jeg hørt) og blir helt fortvilt over at jeg ikke har kamera klart. Så da reiser jeg meg å springer som en gal til bobilene, det til tross for at jeg vet at slik bør man ikke gjøre når andrer går. Men Lotte hadde bare tittet litt etter meg takkoglov og her er noen av bildene av Lydige Lotte og Hærlige Hilde – de også med bestått naturligvis 🙂

Vi forsto etterhvert at det er en helt annen setting å gå uoffisiell kontra en offisiell konkurranse, poengene sitter langt løsere, (kjempeløst faktisk :-)) de som trengte det kunne få prøve på nytt etc.  Vi skulle gjerne ha vist det før vi gikk ut for da hadde vi kanskje vært mindre nervøse, men det ble i alle fall en veldig god konkurranse treningsøkt for både Lotte, Hilde, Pernille og meg 🙂 Og det er jo veldig fint  at man har en arena hvor man kan få prøve seg og ikke minst få mer lyst til å trene mer. Supertrivelig og liberal dommer som hadde bare et ønske for dagen, at alle skulle gå ut av ringen med en god følelse. Bronsemerketagning anbefales!

 Fremdels litt MuppetShowGirls, men med litt mer konkurranse-erfaring i bagasjen 🙂 Ikke noe farlig med uoffisielle konkurranser assa, bare artig! 🙂 Prøv det!!