For ikke mange dagene siden så ble Thea veldig oppglødd og glad over å møte Ellen på en uvant plass. Hun dro i båndet for å komme seg fram til henne. Om det var det som gjorde det eller ikke er ikke godt å si men hun svimte i alle fall av. Veldig ubehagelig opplevelse selv om det var snakk om 2-3 sekunder. Det er som om det er et varsel på et vis, hun hadde en slik avsviming i vinter også. De første dagene etterpå så kjente jeg på at jeg bare vil at hun skal sitte pent på en pute og ikke røre seg – og at jeg bare vil stikke til henne mer mat. Jeg skjønner jo at det ikke forlenger livet hennes – og Thea er klar i tale – det er IKKE det hun vil. Hun vil i grunn bare ha masse mat og alltid få lov å være med.
Så nå forsøker jeg å sørge for at hun får være med, men at det foregår i sømmelige former. De siste gangene vi har trent så har hun fått søkt etter maten sin i stedet for å trene. Det synes hun er innaførr 🙂 Hun får også være med på en tur, men det går i tusle tempo og vi går ikke så langt som vi pleier.
Ollie går blodsporskurs og jeg måtte ha med meg Thea og Hector (han er på besøk noen dager) for jeg klarer jo ikke å la de sitte hjemme. Så Hector fikk gå det ene sporet som en annen hund hadde gått og han syntes det var så gøy. Fant masse pølser og nøt å undersøke veien fram til målet – og ikke minst få yndlingsballen i belønning:-)
Når han ble puttet inn i bilen så så jeg inn i to nøttebrune vakre øyer som tryglet. Det var ikke snakk om at jeg klarer å si «Nei du er for gammel og får ikke være med». Eneste hun ville var å få komme ut å gå spor hun også. Fine snille fantastiske men veldig gamle hunden min måtte bare få det som hun ville 🙂
Her er hun i sporet, selv om det har gått to hunder før henne så var det fremdeles masse av pølser å finne for en gammel smart dame 🙂 Tror ikke hun kunne ha hatt en bedre opplevelse enn akkurat dette 🙂
