Da har jeg endelig fått sett NTBK sitt klubbhus og anlegg i Rombakken. Milde moses så flott de har laget det der! Kjempefin bane og klubbhus! Gry og Hilde var med som støttekontakter og sørget for både bilder og film. Og Luka da:-)

Vi debuterte i Agility og det endte med vår første disk.  Iflg de som har gått noen runder før så sies det at det vil ikke være den siste! 🙂

Jeg stresser og styrer slik før start at Pernille forsøker etter beste evne å dempe meg med å bli veldig rolig og opptatt av at det var noe veldig godt i belønning-bøtten utenfor. Med det resultat at jeg ble enda galere. Føltes litt ut som om skuldrene var så høye at jeg mistet hørselen! 🙂  Men vi kommer igjennom banen på et vis, hun velger å springe utenfor «Mønet». Hvilket ikke er så rart ettersom vi ikke har fått mulighet til å trene dette ettersom vi fikk det ferdigstilt nå nettopp. I grunn takknemlig for at service teamet ikke rakk å filme for det var liksom ikke sånn god-følelse løp for oss dette 🙂

I agility hopp klasse 1 gikk det mye bedre, i alle fall var følelsen mye bedre. Da forsøkte jeg å holde fokus på oppgaven og de skrave rutinene jeg har –  så da var litt lettere for Pernille å få gjort sin jobb.

Under briefingen danner jeg meg et bilde av hva jeg skal gjøre underveis, men å ha en tanke for noe er ikke nødvendigvis helt det samme som å klare å gjøre det 🙂  Det går greit helt til vi kommer til slalomen. Istedet for at jeg skulle vente litt på henne og forberede henne til at nå er det slalom etter tunnelen, så er jeg alt for sein i byttet og setter i grunn ræva i veien for henne. Usj! 🙂 Men det var artig lell, tok sågar et blindbytte (rekker det bare såvidt, må få opp farta om jeg skal leke mer med slikt assa) Det var jo artig at vi faktisk fikk til uten å trent noe særlig på det. Flink hund, tullat fører! 🙂

Her er fra premie-utdelingen i agility hopp, Ragnvald og Yksi ble vinner og tok napp i klasse 2 Agility hopp så stort Grattis til de! Per Eirik ble som oss diska i AG men 2 plass i Agility Hopp klasse 1. Men vi gir oss ikke med dette, det kommer garantert nye muligheter ila sommern 🙂

Fotograf Gry Lise Elstad

Stakkars Thea måtte være hjemme, så hun måtte få være med på bildet hun også. Lurte litt på om det var derfor Pernille syntes det var litt skummelt. Hun kunne faktisk ikke tisse før etter at begge løpene var unnagjort (dvs jeg var normalisert) Man setter ikke ned rette-tøtta når det er fare på ferde nemlig 🙂

I dag kom det noen bilder fra Pernilles deby i agility, nå må bare våren komme slik at vi får leke mer med dette 🙂 Fotograf Jamie Michael Bivard /Tromsø Hundeklubb

For at Ragnvald skulle slutte å mase om jeg måtte melde meg på agility hopp i Tromsø så tok jeg i et svak øyeblikk å meldte oss på to løp lørdag. Planen var å panikk-trene de siste ukene før deby, men bare noen dager etter påmelding så fant nakken min ut at det var dags for å slå seg vrang. Kanskje like greit ettersom jeg er ikke så god på sånn panikk-trening 🙂

Snille Hilde, min «companion in crime» når det kommer til sånn å kaste seg ut i ting man egentlig ikke tørr, var sjåfør og hente hund/fikse/ordne alt hele dagen. Så jeg hadde ikke stort andre oppgaver enn å gå de 30-40 sekundene i ringen. Og stresse inne i hodet mitt naturligvis, det må man jo gjøre masse av nemlig. Prøvde å si at hun kunne jo gå med Pernille ettersom jeg enda baler med å holde hodet oppe på rett plass, men der gikk tydeligvis grensen for hvor langt man kan utnytte snille venninner 🙂

Sånn i etterkant (er jo det egentlig hele tiden, men ikke akkurat dagen jeg skal gå liksom:-)) er jeg veldig glad jeg har folk som Ragnvald og Hilde rundt meg, for agility er jo kjempemorro!!!   Det får så være at jeg prøver å stikke fra Pernille i starten i deby løpet og at jeg gjør masse rart underveis, vi kommer jo i mål på et vis 🙂 Nå har jeg fått nyvunnen lyst til å trene hund og har lært en god del om hva jeg må trene på i vinter. Takk til dere begge to! Og til Per Eirik som også har delt av sin AG kompetanse på de treningene vi har klart å ha denne høsten. Jeg håper vi rekker flere økter før vinteren kommer til Bardu 🙂

Her er deby løpet, vi pådrar oss første feil (vegring) ene alene for jeg får den glitrende ide`en om jeg «jeg stikker bare fra Pernille», hvor den kommer i fra vet jeg ikke men det virket kjempelurt akkurat da jeg satte av gårde. Jeg vet jo at jeg burde ha satt linjen hennes og kanskje våget meg til å si «bli» først. Den neste feilen er etter tunnelen. At slalomen kommer etter en tunnel har vi nok ikke trent på så det skal vi nå 🙂 Men vi kommer i mål uten disk og blir plassert som nummer 2 av 4.

Videowoman Hilde

Per Eirik filmet også, ikke så glad i at de driver å filmer når det skjer, men noen dager senere så føles det alltid bedre å se litt muppeshow og er klar for å lære av feilene man gjøre underveis. Det som er koseligst å høre er at man hører oppmuntrende tilrop fra de som ser på.

 

I andre løp så har jeg litt mer kontroll på meg selv og da var det blitt så mørkt at jeg tenkte at det er ikke så mange som ser oss så godt og det føltes trygt 🙂 Her klarer vi oss igjennom løpet med bare en feil, denne gang også i slalomen.

 

Det føles godt å ha unngjort deby løp/nerver, man lærer i grunn veldig masse på kort tid når man har entret ringen en gang eller to. Feks lærte jeg at det finnes tre typer feil, vegring, feil og tidsfeil. Jeg lærte også at Pernille bryr seg fint lite om publikum eller andre hunder, hun prøver bare å forstå hva i herrens navn jeg mener 🙂 Jeg lærte at man må vente på fløyta – og at båndet ditt på mirkalers vis blir flyttet fra start-området til mål-området. Jeg kjente også veldig på at det var veldig koselig i rundt ringen, oppmuntrende tilrop og klapping for alle som gikk, en fin fin følelse å kjenne på. Kjente også på at det er deilig at vi bare er i ringen i noen få sekunder, kontra lydiget der det føles ut som vi er inne veldig lenge. Så nå har vi måleskjema i boka vår og klar for å prøve dette igjen til neste år 🙂

Flinke Pernille! ps, det var ikke rosetter slik man er vant til fra LP (sikkert ikke så rart ettersom det er mange klasser og slikt blir dyrt for klubbene) men Ragnvald sørget for at debutanten Pernille fikk med seg sin rosett fra Tromsø løpet, veldig snilt og søtt gjort 🙂