I helga har Terrierjentene vært å gått ordinær blodsporsprøve på Senja. Det ble en helg med mye god læring på hva man skal og ikke bør gjøre når man følger et spor. Lørdag – i pessregn, valgte jeg å bryte begge to, mest av alt fordi jeg syntes alt ble skrekkelig skummelt og at jeg nødig ville lede dommer ut på ville veier (forbaska snill pike syndromet!:-)) Thea slo elegant inn på et ferskspor, og hun gikk det strålende (ikke bra at hun velger å bytte spor, men spore kan hun i alle fall ) Jeg så at hun gikk ulikt hva jeg var vant til, men skjønte ikke at det var ferskspor før jeg så de fine store hullene etter elgen og da hadde vi gått et bra stykke. Men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe 🙂 Fikk nemlig med meg gode råd fra begge dommerne, blant annet at man skal bare gå til dommeren sier i fra og ha TILIT til hundene. En annen ting som dommer Eli tipset om og som Emma har sagt til meg mang en gang er dette med å være i ro når de runderer. Med Pernille fulgte jeg bare etter og så at vi hadde sjekket ut samme tua flere ganger. Hadde jeg bare flyttet meg litt etter litt over sporlinjen (vet ikke om man kan kalle den det da ) ville hun sikkert ha slått på igjen. Men klønefører meg gir ingen støtte til unge Pernille.
Lørdagskveld ble brukt til refleksjon og følgende strategi ble lagt.
Pkt 1: Det er ikke lov å pingle ut, gå til dommeren tar deg av. Alle har godt av en lang tur i skogen, uansett om det er skank i enden eller ikke 🙂
Pkt 2, Tørr å bakke litt tilbake om du blir usikker, det er ingen skam å snu. Ikke litt i alle fall
Pkt. 3. Når jentene runderer som helter så ikke spring som ei høne etter. Stå i ro og følg med hva som blir sjekket ut når.
Pkt 4. Følg med i terrenget.
Pkt. 5 Drit i å være nervøs
Nå kan jeg ikke påstå at jeg fulgte strategien så bra som jeg visuelt hadde forestilt meg det, men terrier jentene hadde en klart bedre fører med seg ut på søndag enn på lørdag. Får starte først med Pernille og vi får i grunn et drømmespor i lett terreng. Vi roter, dvs jeg blir usikker rett etter sporstart så velger å forsikre meg om at vi ikke går feil vei med å bakke litt. Men når valget er tatt så går Pernille som en klokke foran meg. Hun går i fint tempo og uten nevneverdige problemer. Plutselig stopper hun helt opp og værer i lufta og der henger faken mæ (beklager bannskapet) skanken! 🙂 Rart å bli så glad for en skank i grunn.
For Thea sin blir det lang venting og veldig varmt. I sterk sol får vi lov å starte, og igjen synes jeg at vi er særdeles heldig med spor trekningen. Det er ikke så lett terreng som Pernille hadde, men dog mye bedre en Theas spor på dag 1. Er særdels nøye med at Thea må bruke god tid på sporstart. Hun starter å gå som en liten maskin og det føles velkjent og behagelig. Etter en stund så er vi ute å kjøre litt, jeg ser hun værer noe men uten rutine i ryggen så skjønner jeg ikke hva det er. Velger å stå i ro og følge med at jeg flytter meg bare litt og litt slik at vi får sjekket ut området vi sliter i. Etter ei lita stund så marsjerer Thea igjennom et velduftende sårleie som jeg mest av alt har lyst til rope ut om, men Emma har dressert meg bedre enn så, så sier det lavt og sindig. Å du salige lykke! Thea fortsetter veldig elegant et godt stykke til, men ser etterhvert at hun er preget av varmen. Blir et øyeblikk redd for at hun vil miste konsentarsjonen eller viljen til å holde ut, men min lille trinne blondine har arbeidsmoral så det holder 🙂 Det er en fin-fin følelse å finne skank nummer 2 for dagen!
Det ble lenge å vente på premieutdelingen, men det var vel verdt å vente på. En 1 premie på hver av jentene var akkurat det vi drømt om 🙂
MÅ skryte av Kristin og Davis som fikk 1 premie med HP, og var prøvens sammelagte beste ekvipajse! Jeg er helt sikker på at Kristin må være litt indianer for hun er helt rå til å få med seg detaljer som går meg hus forbi 🙂 Har foreslått at hun skal bytte bil til den som heter «Pathfinder» 🙂
GRATULERER! 🙂
