Maja er veldig glad i å ta bilder, og Lykke må derfor ofte stille opp som fotomodell – noen som hun gjør lett! For hva gjør man egentlig ikke for noen godbiter? 😀
Happy Halloween! 🙂
Maja er veldig glad i å ta bilder, og Lykke må derfor ofte stille opp som fotomodell – noen som hun gjør lett! For hva gjør man egentlig ikke for noen godbiter? 😀
Happy Halloween! 🙂
For å bli skikkelig god på ting, så må man trene 🙂 Så vi trener videre på dette med kadaversøk, og lærer stadig ting! For 2 uker siden så trente jeg og Heidi sammen, og den dagen så var det godt med vind ute. Vi hadde gjemt kadaverbiter både høyt og lavt, med relativt hyppige funn for å få mulighet til å belønne ofte. Det gikk egentlig supert, jeg er veldig fornøyd med frøken Klara som jobbet godt med nesen oppe, istedet for nede i bakken som hun har en tendens til 😀 Det er jo litt omstilling fra å ha vært sporhund i 6 år, til å nå bli søkshund, spesielt siden hun i begge tilfellene går i line. Dette med arbeidsantrekk har ikke helt falt på plass enda heller, men det kommer nok 🙂 Ved spor så bruker jeg sporsele og line på henne, mens i kadaversøk så bruker jeg halsbånd, line og vest. Ved jakttrening og søk der, så er hun jo helt løs (helt uten klær :-P), så der har vi jo også en annen liten variant hun skal kjenne igjen 😀
Uansett. Under treningen så såg vi at både Klara og Runne hadde problemer med å lokalisere spesielt en av de kadaverbitene som var gjemt høyt. De slog begge tydelig på den på avstand, og jobbet seg frem under treet hvor de også søkte grunding, men klarte ikke å få tak i lukten oppe i treet. Når jeg kom hjem så måtte jeg jo fundere litt på hva som eventuelt kunne ha skjedd, og ble da lesende litt i boka Cadaverdog handbook hvor jeg fant en veldig fin bild som illusterete det vi opplevde, og dermed kunne gi forklaring på hvorfor de sleit sånn med å faktisk finne kadaverbiten.
Denne bilden er tatt fra boka (se link ovenfor), hvor de da viser dette med luktbilde, og ikke minst da dette ‘scent void’ som er akkurat det jeg opplevde med Klara (og forsåvidt også Runne :-)). De hadde god fert et stykke unna, og rett nedenfor kadaverbiten, men ikke noe rett over. For å komme opp i luktbildet igjen så måtte de relativt høyt, hvilket begge syntes var vanskelig.
Noen bilder fra treningen med Heidi og Runne:
Forrige uke når vi trente m Siv/Selma, og Stine/Neela, så var det også en gjemme som var mye vanskeligere å finne enn de andre. Det var samme sak her, høyt gjemt, og vind som da stod på. Vi såg alle 3 hunder markerte lengre bort ved et annet tre (Selma var kanskje aller tydeligst der, hvor hun lette lenge i det treet for å finne kadaveret), hvor det treet da stod rett i vindretningen slik at vitring fra kadaveret mest sannsynligvis satt seg fast her. Klara slog fint på kadaveret et stykke unna, og markerte ved samme tre som Selma og Neela markert ved, samt ved busken på bakken og rett nedenfor kadaveret. Men hun hadde vanskelig for å gå opp å finne kadaverbiten i treet, og etter litt så slog hun istedet på en annen kadaverbit litt lenger bort. Men uansett. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i en slik situasjon. Skal jeg holde Klara igjen i området tils hun utredet ferdig og faktisk finner, eller skal jeg la henne gå videre på neste (som hun da også slog på i en av sine runder for å finne ferten av kadaveret)? Det som ble gjort da, er at jeg setter Klara ned mens jeg, Stine og Siv diskuterer om hva som er lurt å gjøre eller ikke. Mens vi diskuterer så ser jeg at Klara strekker seg godt opp, først hals og så opp på to, og får tak i lukten høyt oppe. Hun jobber seg da relativt rett frem til biten og finner den oppe i treet (hun har da jobbet med lukten høyt oppe fra der hun satt), og klarer dermed å løse oppgaven hvilket jo selvfølgelig er bra :-). Så kanskje det er det som er tingen jeg må gjøre. Hvis jeg ser at hun markerer og søker men ikke finner, å rett og slett sette henne ned litt en stund – i vindretningen – slik at hun får roet seg ned og kanskje får tak i lukten litt bedre og dermed klarer å følge opp. Jeg vil jo ikke at hun skal markere at hun har funnet noe, men så gi seg før hun faktisk har klart å lokalisere det. Hun kommer helt sikkert til å bli flinkere med det etterhvert som hun får mer erfaring, men hvor lenge skal man holde de igjen i området, og ev hvor mye hjelp kan man gi for at de skal finne? Ja, det er spørsmålet, og jeg gleder meg til neste gang vi skal trene med Arne, og skal huske å spørre han om akkurat det 😀 Vi har jo faktisk trent litt på høye gjemmer, og hun løser de fleste helt fint. Men enkelte sliter hun med, og jeg opplever jo da at hun vil gi opp litt vel tidlig. Ihvertfall tidligere enn jeg ønsker, spesielt siden hun er så tydelig på at det er noe her, bare hun ikke klarer å si hvor 😀 Men hvis det er et slikt ‘scent void’ mellom bakken og kadaveret så vil jo det forklare hvorfor det blir så vanskelig. Så får vi rett og slett bare trene videre, slik at hun får erfaring av at det også kan finnes doft ovenfor dette området uten lukt, hvilket kan lede til at hun klarer å lokalisere det.
Mye skal man no lære når det gjelder søk – kjempespennende er det! 🙂
Her er noen bilder fra treningen m Siv/Selma og Stine/Neela, i random rekkefølge 🙂 Glemte å ta bilde av Klara da, så det får bli en annen gang 😀
Klara ble jo godkjent kadaversøkshund i fjor, og vi er jo relativt nye på det her, og prøver selvfølgelig å hele tiden å bli bedre 🙂 I forbindelse med det, så begynte treningsgruppa vår (dvs Britt, Heidi, Siv og meg) allerede ifjor å snakke om en treningshelg for kadaversøkshunder, hvor vi sku få nytt påfyll, både teoretisk og praktisk. Det hele resulterte i 3 fantastiske dager i Harstad arrangert av Troms Landbruksfaglige senter, hvor vi fredagen hadde konferanse med foredrag fra blandt annet Norske Kadaverhunder (v/Tor Nilsen) og Statens Naturoppsyn (v/ Emil Halvorsrud og Trond-Erik Markussen). Fredag ettermiddag startet selve treningssamlingen med foredrag fra Anicura Harstad (v/Rita Skogvoll). Konferansen var åpen for alle, mens treningssamlingen da var for oss som har/holder på å utdanne kadaversøkshund. En skikkelig super start på langhelgen ble det, og tross at flere av foreleserne på konferansen var redd for å ha for mye tid tildelt i programmet, så gikk flere av de på overtid 🙂 Engasjerte deltagere gjorde at det ble veldig mye diskusjon, noe som er veldig bra! 🙂
Lørdag og søndag så var det praktisk trening, og til å hjelpe oss med den så hadde ikke noen mindre enn 2 fantastiske instruktører fra Norske Reddningshunder; Helge Vasseng og Arne Andreassen. Enda vi søker etter litt forskjellige ting, så har de en super kunskap å dele med seg, både hva man skal tenke på ihht vær, vind og terreng ved søk, og ikke minst supre tips om hvordan man får en skikkelig god søkshund! Det er veldig mye å skrive om helgen egentlig, sitter igjen med så mye god læring fra både konferansen og selve treningssamlingen. Masse ny inspirasjon til videre trening og utvikling av meg og Klara som ekvipasje, og håper at vi får til en lignende samling igjen til neste år! Skikkelig inspirerende var det, så nå er det bare å få tatt alt ut i praksis! Vi fortsetter selvfølgelig også med treningen, og er så heldige at Arne lovet å komme til oss av og til for å hjelpe til å guide oss videre på vår vei 🙂
Legger ved en bunke med bilder fra treningssamlingen. Bildene er tatt av ulike deltagere på treningssamlingen, blandt annet av Siv Heidi Rognmo, Heidi Bjerknes, Tor Nilsen og meg selv da 🙂 Mulig også av noen fler, for har stjælt de fra en facebooks gruppe som ble opprettet etter treningssamlingen 🙂 Bildene er i random rekkefølge og få snakke for seg selv 🙂
Lykke har vært i røntgen, og har B-hofter og 0 på albuer 🙂 Jippi!! Da er hun et steg nærmere til å ev få valper om noen år 🙂 🙂
Kjapt levert av NKK må jeg si – hun var i røntgen den 6 september, og 8 september så fikk vi resultatene. Kan ikke klage på lang behandlingstid der nei! 🙂
Slenger ved noen bilder av prinsessa i sitt rette element 😛
Bildene er tatt av flinkeste Ingrid Bjørneset som dere finner på instagram under @mollythedal
Forrige helg var det rally prøve i regi av Bardu Hund. Også i år var NMK området og huset leid. Det ble ett helvetes regnvær og det hele tia !:-) På lørdag når det ble Ollie sin tur så var hun blid som ei lerke og ville gjerne jobbe på. Men når vi kom til startområdet så ville hun ikke gå inn – ikke i det hele tatt. Tror vi forsøkte tre ganger men alle gangene så vendte hun og sprang mot publikum. Så det var bare å høre etter, jeg altså – og ta med den lille prinsesse vil-ikke-gå-inn.
Når det hele var over så var jeg nede med henne for å se om hun følte bedre om start-området. Det gjorde hun – i alle fall helt til vi sto nede i hjørnet hvor vi skulle starte. Da datt lille halen ned og hun ville ikke ha godbit en gang. Hva det var som vanskelig er ikke godt å si, så flere hunder som var veldig berørt opp den linjen der så om det var lukt eller noe aner jeg ikke. Men – så tidligere den uka at hun ikke ville, blant annet ville hun ikke inn på banen – og på et lite område i verkstedleiren. Kan bare håpe på at det er fordi hun starter å bli hormonell, tror løpetid bør komme om noen uker. Er redd for at vi har råket ut for noe som gjør det vanskelig for henne, men klarer ikke å se at hun har blitt skremt eller noe. Valgt å trekke henne søndag ettersom starten var i samme området og så regnet det så inni i h…. at jeg fant ut at det var like greit å bare være arrangør 🙂
Her er hun med Nora som skulle ha konfirmasjonsbilder med hest – Ollie fikk være stand in mens vi ventet på hesten skulle komme 🙂
Så har vi vært på NM i rallylydighet uten både Lotte, Thea og Pernille, det var ikke slik vi hadde drømt det skulle bli. Det var så rart å være på bobiltur med bare en hund med, veldig lettvint men føltes ikke rett i det hele tatt. Men – selve arrangementet var superbra, Narvik og Harstad hundeklubb er fantastiske flotte hundeklubber med mange fine ildsjeler. All honnør til et supert arrangement på alle vis.
Ettersom vi kom torsdags kveld (i et helsikkes vær) så rakk vi å shoppe i mange timer på fredagen, Ollie skulle ikke inn i ringen før kl 20:30 så dagen ble veldig lang 🙂
På dag 1/fredag klarte både Luka og Ollie å snuske til seg hver sitt napp/1 premie, tror Ollie var nummer 5 i sin klasse. Ikke verst i det hele tatt det – særskilt med tanke på at den helsikkes fristelsen (matskåla) var en av momentene. Ollie sliter veldig med å holde fokus når den er med, det er som om den lille erta hennes tenker mest på den og minst på hva jeg sier underveis:-) Også utrolig hæslig å sende henne i tunnellen i rett linje mot elite-ringen, så bekymret for akkurat det men det gikk jo bare fint det. Hilde og jeg fikk endelig åpnet den lille prosecco flasken jeg har lagt på kjøling før de siste løpene vi har gått, yeah!:-) Det kan hende vi åpnet den andre lille også – og kanskje ble det ett glass vin også 🙂 Det ble i alle fall en veldig koselig kveld/natt. Endelig og samtidig = juhuu!:-)
På premieutdelingen fikk alle deltakerpremier, Ollie fikk både lys, drikkeflaske, vofsa kupong og snop. I tillegg var det trekning på startnummer. Ollie klarte å vinne både skrutrekker-sett og valpebånd på sitt startnummer, begynte faktisk å bli litt flaut å gå andre gangen:-)
Lørdagen tenkte jeg at det ikke ble fristelsen på nytt, men annen dommer = hun vet ikke hva vi gikk dagen før – så det var det. Og da var det hottere saker i matskåla så Ollie var veldig berørt. Hun må faktisk tisse litt med en gang så det var disk før vi fikk starte å gå 🙂 Jager måsen som vil spise av matskåla gjør hun også, faders hund assa 🙂 Det som er sikkert er at vi en dag skal gå denne banen på trening en dag for den var full av utfordringer med momenter rett før tunnell og passering av fristelser flere ganger. Det er i grunn veldig artig når man får slike fest-baner 🙂
På premieutdelingen så får vi igjen deltakerpremie og alle med disk fikk fin førsthjelpspakke fra Anicura – og jaggu vinner ikke Ollie lua jeg hadde siklet etter dagen før – bare i rosa farge. Så fornøyd med ny lue at det får bare gå at hun måtte tisse 🙂
Søndagen satt vi hele dagen og så kremen i norsk rally gå, inspirerende og koselig. Veldig glad vi fikk med oss denne happeningen, er litt redd for at det kan gå ganske mange år før vi få NM til nord norge igjen 🙂
Her er Ollie, helt på bristepunktet men det holder – andre nappet på plass:-)
Vi hadde fineste ferie til vi skulle snu nesa hjemover igjen. Nest siste kveld ble Thea akutt dårlig med diare og brekninger. Var helt sikker på at det måtte være noe hun hadde spist, men det viste seg at leververdiene var så høye at de ikke engang kunne måles da vi var hos veterinær i Kiruna. Hun fikk væskebehandling og kvalmestillende – og over på skånekost med en teskje hver 3 time. Vi kom oss hjem og ny dag hos veterinær her hjemme. Røngten viste at hun hadde noe i magen, så mest ut som en liten stein. Det viste seg senere å ikke være et fremmedlegeme men en forkalkning. Men – levra var så ødelagt at det beste for henne var å få slippe. Thea var i godt humør og lekte sågar med tøybamsene i sofaen mens vi ventet på veterinærkontoret. Vet ikke hvor mange ganger vi gikk inn og ut av døra der den dagen men hun var like blid hver eneste gang, det til tross for at hun ikke likte noe særlig å måtte ta røntgenbildene, blodprøver og ultralyd. Min tapre alltid smørblide lille hjertevenn.
Jeg er fullstendig klar over at ikke alle er forunt å få ha sin venn i så mange år og er dypt takknemlig for det. Men sorg og savn gjør vondt som faen. Bare det å skulle rydde bort tingene hennes river i hjertet. Ingen annen råd enn å ta litt av gangen. Det er rart å tenke på at jeg var «bare» 40 år da vi hentet henne, vi har gått noen mil sammen Thea og jeg.
Her er det siste bildene jeg har av henne, skulle ønske jeg hadde tatt flere de aller siste dagene.
I dag har jeg sett på gamle filmer, så mange fine minner og øyeblikk. Det føles litt fremmed men veldig fint å se en ung og spretten Thea igjen. Det siste året har vi for det meste gått i tusle-tempo, så glad for at hun fikk lov å være med på tur selv om jeg av og til kjente jeg holdt på å bli sprø over hvor sakte det gikk og hvor lenge hun kunne stå å nyte gode dufter på tur. I ferien har jeg hatt med hundevognen så hun kunne få sitte litt der når hun ble sliten på de lange turene. Det eneste hun ville var jo å få være med.
Her er en fra 2010 der vi trener LP, kvikk og rask – og veldig flink jente.
Og lille Thea da hun ble BIG4, god og rund – og som alltid blid som ei lerke der hun tripper inn i ringen
I 2013 trener vi tydeligvis på klasse 2 Lp
og Melissa og Thea prøver litt AG, for ei fart på de begge to!:-)
I 2013 dro vi med Hilde til Leknes, ei veldig flirfull helg. Hadde egentlig tenkt at jeg ikke torde å starte med Thea i klasse 2, men så glad vi gjorde det. Hun vinner klassen (vi var bare tre) dog med bare 3 premiering – men syntes hun var veldig søt og flink den dagen.
Luktdiskrimering har vi også trent på, nesten helt glemt det
Av triks og tøys så kunne hun tydeligvis veldig masse, her er en veldig fjottat en
Først i 2016 debuterer vi i Rally, tror Thea var 9 da. Hun vinner klasse 1 i Bardu begge dager og det ble starten på hekta på Rally, takk lille bestevenn for det og alle de fine minnene du har gitt oss.
Både i hverdagslivet og alt det morsomme vi har gjort sammen så har du vært helt fantastisk. Stødig i alt og ett, snill, smart, dyktig og kjærlig i hele ditt liv du Thea. En god venninne sa en gang at hun hadde endelig skjønt hvorfor hun så sjelden hadde bilder av Thea når vi hadde gått tur. Mens de andre sprang rundt å snuste og lekte sto Thea alltid ved meg. Og slik var det, min lille trofaste følgesvenn. Takk Thea for 15 fantastiske år, dypt elsket og savnet min venn.
Vi har startet på ferien, og første uka så var alle ungene (Maja og Morten med Lykke + Benjamin og Sigrid) på besøk på hytta 😀 Vi hadde fint vær 2 dager, men resten av uka var vel mer si som så. Vi rakk no å få trent både litt jakt/lydighet og spor (tross litt regn) + koset oss på SUP de 2 dager det var finvær, så var no noen fine dager uansett, og uka fløy forbi! Nå skal vi få låne Lykke i noen dager mens Morten og Maja er i Oulo, Finland, så vi trener litt jakt/lydighet/spor hver dag med frøken Lykke, så får vi se hvis jeg legger ett fullverdig spor til henne til torsdag da de kommer tilbake igjen 🙂 Lykke viser veldig gode tendenser i sporet, og jeg håper at Maja starter henne etterhvert på prøve (ev at jeg får lånt henne slik at jeg får gjort det :-))
Her er noen bilder fra uken i random rekkefølge 🙂 Lykke har jo vært på SUP før, mens det var Klara og Lottas første gang. Lotta fikk bare prøve litt (hun vil heller svømme selv :-)), men Klara var et skikkelig naturtalent og likte seg godt på SUP’en. Hun er jo vant til å være med når vi padler kano, så SUP var veldig enkelt syntes hun 🙂 Lykke har også fått seg sin første kanotur. Det gikk fint, kanskje litt surreruntikanoen enda, men hun finner nok plassen sin snart tenker jeg 🙂
Vi har vært så heldige at vi har fått feiret 15 års dagen til Thea! Den ble naturligvis feiret akkurat slik hun liker det best med god matservering og litt ekstra stor porsjon akkurat denne dagen. Det er hun vel undt vår elskede lille hund og bestevenn 🙂
På siste promenaden den dagen så var det en tjeld som ville ha oss unna og jaggu ga hun seg til å spore med godt engasjement. Ikke verst av den gamle damen det 🙂
Vi er så heldige som har fått lov å dele 15 flotte år med denne fantastiske lille snille jenta, håper så inderlig at vi kan få beholde skatten vår mange år til.
Forrige helg (dvs helgen 25-26 juni) så var det utstilling i Bodø, og Lykke har dermed debutert på sin første utstilling 🙂 Jeg reiste ned til Bodø sammen med Klara og Lotta allerede torsdagskveld, så fredagen hadde jeg og Maja til shopping og hundetrening 😀 Vi rakk å bruke masse penger (både hunderelatert og ikke hunderelatert :-P), trene til utstillingen og være på jakttrening med Retriverklubben avd. Nordland 🙂
Lørdag 25 juni så var det Salten Brukshundklubb som holdt utstillingen. Det var knallsol hele dagen, men jeg trur kanskje at de 2 beinte syntes det var verre enn Lykke 🙂 Lykke oppførte seg perfekt hele dagen. Låg og slappet av i skyggen av oss og såg på de andre hundene. Brydde seg fint lite om at det var hunder rundt omkring henne, og jobbet som en helt i utstillingsringen <3 Dommer var Rita Kadine-Skadina fra Latvia, og hun likte Lykke så pass godt at hun fikk Excellent, CK, 3 BTK, Reserve-Cert og BIR Junior 🙂 Hun syntes Lykke var en veldig lovende hund, og at hun hadde kun et feil, og det var halen! 🙂 Det kan vi jo være enig i – Lykke har ikke verdens beste plassering av halen, og når hun springer så går den rett til vers 🙂 Men hun er no fin ellers da, og i den skriftlige kritikken så nevnte hun ikke noe om halen – kun muntlig. Så stolt over Lykke og Maja, de var virkelig flinke i ringen og jobbet på som bare det! 🙂 Maja var også kjempefornøyd med sitt første møte med utstillingsringen – både med Lykke selvfølgelig, men også med en flott og behagelig dommer som var veldig hyggelig 🙂
Lykke er flink jente i utstillingsringen!
Første bildet er av en flott brun juniorhann Fieldvalley’s Nabocco, som også han fikk Excellent, CK, 3BHK og reserve cert, men som da ble slått av Lykke i BIR Junior. De andre bildene er av CK tispene, hvor Lykke da ble plassert som nr 3 og fikk reserve cert.
Siden Lykke ble BIR Junior, så måtte vi vente helt til slutten av dagen og BIS finalen, siden hun sku inn å springe om BIS junior. Der ble hun ikke plassert, men hva gjør vel det? Hun hadde virkelig oppført seg så bra hele dagen, så vi var kjempefornøyde uansett 🙂
Søndagen så var det Norsk Retrieverklubb avd Nordland som stod for utstillingen. Denne gangen så var det en dansk dommer, Einar Paulsen, og han var også en utrulig flott dommer. Veldig nøye i bedømmelsen, og det var en flott og rettferdig kritikk hun fikk også da, enda resultatet ikke helt nådde opp til lørdagen 🙂 Søndagen fikk hun VG og vi kunne dermed kjøre hjem tidlig, hvilket vi i grunn alle var veldig fornøyde med i sola 😛 Men Lykke har virkelig vist seg på sin beste side i helgen. Hun er en utrolig behagelig hund å ha med overalt, og har definitivt en av knapp og slapper godt av når vi bare venter. Maja og Morten har altså gjort en kjempe jobb med henne, hvilket definitivt betaler seg godt når man er på slike ting! For en superhelg det har vært! Kunne ikke ha vært mer fornøyd med helgen altså! 😀