Rally Ollie

Første helgen i desember fikk Ollie gå på rally kurs med selveste RallyRoger. Kurset var konkurranserettet og i teorien gikk vi igjennom tema som; motivasjon, på konkurranse og rutiner i og rundt konkurranse med mere. Veldig bra gjennomgang, noe kjent og noen nye elementer som gir fine refleksjoner framover.

Ollie var og fremdels er skinndrektig delux, synes det tar så lang tid denne gangen. Litt redd for at hun tror hun er mor til den ville lille valpen 🙂 Men til tross for det syntes jeg hun hadde fin fokus og engasjement. Ettersom Fredrikke var med og jeg var «vertinne» så lå hun og valpen på kjøkkenet – og vi så to ganger ila helgen at hun syntes det var stressende å komme inn til alle de andre da. Utfallet var at hun tok en liten runde ut i fra meg, så to ganger ble hun da leid ut igjen – for så å få komme inn igjen for et nytt forsøk. Det gikk bra og det ble denne helgen med disse to vimserundene. Men det forteller meg at jeg kan endre litt på hvor hun kommer inn fra så hun kan øve seg å komme inn i ringen uten å måtte ta liten runde når båndet går av.

I en økt var det forstyrrelser og gosja meg så vanskelig det var for meg å ikke bli forstyrret av det:-) Så her fikk jeg mange tips på hva både jeg og Ollie trenger å øve oss på. Må si at hun var faktisk var flinkere enn meg når hun skjønte at hun måtte velge bort både matforstyrrelse, pipene baller og svingene leker. Jeg på min side slet med å følge egne treningsprinsipper og tanker:-)

Her er noen bilder fra ei veldig trivelig og lærerik helg i koselig lag:-)

Dagens lykke!

I dag har endelig svaret på gentestene som vi tok på Lykke her tidligere i høst kommet, og her er resultatet (testene er analysert av Labokin):
 
Gentest  prcd-PRA: N/N (A)
Gentest Hereditary nasal parakeratosis (HNPK): N/N
Gentest Exercise Induced Collapse (EIC): N/N 

Dette betyr at Lykke er fri, og ikke bærer på noen gen for hverken prcd-PRA, HNPK eller EIC 🙂

Gentest B-locus (brun farge): 
Results for bd: Genotype N/N (before B/B)
Result for bc: Genotype N/N (before B/B)
Result for bs: Genotype N/bs (before B/bs)

Dette betyr at Lykke bærer brunt og potensielt kan få brune valper (så lenge som hannen og er brun, eller bærer brunt), hvilket vi er veldig glad for 🙂

Slenger ved et par bilder av Lykketrollet som Maja har tatt i det siste 🙂

Flinke Fredrikke

Vi har startet så smått å trene på ulike ting. Fredrikke har allerede et godt bilde av håndtarget. Så det bruker vi både når vi trener og ute på tur. Hun har også skjønt konseptet med potetarget (hjemme vel og merke) – og i dag har vi lekt litt med stå på plattform. Det gikk overraskende lett, det virker som hun kjapt skjønner hva jeg forsøker å «si» med klikkern.

På søndag var vi i Bardu Hund sine lokaler og hadde en drøm om at vi kunne få trent litt. Men ikke faen om hun kunne tisse i Målselv kommune. Vet ikke hvor mange ganger vi var ute uten å lykkes 🙂 Så jeg klarte ikke å trene inne på treningsmattene med henne. Etter litt oppmuntring fra de andre så fikk hun trent ett par økter men da utenfor mattene så det var litt for glatt for henne. Men her får hun vist sin favoritt øvelse i forstyrrende miljø – var så imponert over at hun jobber så fint.

Takk til Trude som filmet økten

Fredrikke – rakkarvalpen

Det er alt for lenge siden vi har hatt valp i huset og lille Fredrikke har virkelig laga feststeming i huset. Hun er i samme gata som Pernille var som valp, men hun sover heldigvis noen dupper ila dagen.

Margebitingen er i helt Pernilles stil, samme med farten og iveren hun har. Det er dager der jeg kjenner på at jeg kanskje er litt for gammel for dette, men så er hun jo så jævlig søt når batteriene er på tur å tømmes at det glemmes lett.

Det føles ut som om vi er på tur å kjenne hverandre bedre, hun er for øyeblikket uredd og dumdristig. Hun har veldig god kroppskontroll og spretter overraskende høyt når man tenker på hvor liten hun enda er. Hun er veldig smart og oppmerksom, får med seg alt som skjer. Perfekt i treningen men dog ikke om man har lyst til at hun skal sove mer enn 4 minutter 🙂 Hun må ha veddløpshest gener i seg for makan hvor hun rask hun er det lille nurket.

Mennesker er det best hun vet, det er steike umulig å gå dersom hun ser noen personer. De må hilses på for enhver pris. Har faktisk fått noen nye bekjentskaper pga av henne 🙂

Hun har ei partyblære som mange valper drømmer om. Sover hele natten igjennom – selv de gangene hun sovner tidlig. Tisser kun i Bekkfaret 14 enda, men vi drømmer om at hun en dag kan tenke seg å tisse andre plasser også 🙂

Fredrikke har allerede krøpet godt inn i hjertene våre og er dypt elsket – selv om vi kanskje kan ha fått noen grå hår av henne allerede:-)

Her er noen bilder av lille raketten vår:-)

Valpepakke

Jeg rekker ikke å blogge for tiden, er rett og slett hardt å være småbarnsmamma 🙂 Men må vise hva snilleste Kari-Anne og Roy sendte med i valpepakken. Ikke bare var det masse stæsj i fra både RC og Agria med to valpepledd, termometer, flott Agriabok for å ha alle papir med mere.

Kari-Anne hadde også sendt med to par sokker, vanter og lue (som jeg har brukt hver dag siden vi kom hjem, looooove it! ) Sokkene kan jeg ikke gå å flotte meg med pga av det er noe som har små skarpe valpetenner. Må rett og slett vente med å bruke de til jeg er sikker på at ikke Fredrikke henger fast i de 🙂

I tillegg hadde Ruth sydd og brodert den fine Cairn vesken for å ha med trimmeutstyr og stæsj på tur. Fader rullan for fine folk altså! Jeg er en heldiggris! 🙂

Ollie

Ollie er ikke akkurat videre imponert over nykommeren i huset, vi er i skrivende stund nødt til å redde henne unna skarpe små valpetenner. For Fredrikke hører ikke akkurat på verken oss eller henne når hun har raptusene sine med valpebiting 🙂 På tur så vil Fredrikke bare gå å klenge mens Ollie går som valpen ikke eksisterer 🙂 Så her er det om å gjøre å ligge i sofa eller stoler så man ikke blir angrepet 🙂

Her er fra første treningen Ollie fikk være med på i de nye lokalene til Bardu Hund, heit og deilig 🙂 Skal bli så fint å trene videre her. Som det sikkert vises på bildet så nappes hun ned i disse dager. Litt jobb igjen men så blir det lenge til hun trenger pelsstell igjen 🙂

Stelken Gundersen!

Søndag var vi å så på valper hos Kennel Black Thunder igjen, 12 år siden sist gang. Det var et veldig trivelig gjensyn med både folk og fe 🙂 Fikk også hilse på Pernilles mamma, over 16 år gammel nå. Måtte rett og slett gråte en skvett bare av å se henne igjen.

Valpekullet var nydelig, jevne og flotte hele hurven. 4 tisper og en aldeles nydelig liten gutt. Har hatt to favoritter hele veien og når vi var der på søndagen så falt jeg mest for den som jeg kalte for Stelken Gundersen inni meg:-) (falt i grunn for alle:-)) Høy på beina og kanskje noe steil i front – akkurat slik elskede Pernille var. Av farge så ser den ut til å bli i hvete, akkurat som elskede Thea. Nå er det nok ikke slik man skal velge seg valp, den lille «hvite» er en ekstriør penere liten jente – men hjertevalgene rår man ikke helt med. Heldigvis for meg så fikk Kari Anne sin favorittjente og dermed jeg min:-) Trodde aldri jeg ville falle for den med de største ørene, øre og hale fetisme som jeg har – men det har jeg altså gjort 🙂

Det var også veldig fint å møte Margit, valpenes mamma. Både Mia og jeg hadde hele tiden følelsen av at det var Hector som surret rundt oss. Både i viben, farge og utseende er de to veldig like – bare at hun var en feminin versjon av han. Var veldig koselig å føle på.

Tuuuuusen takk til Kari-Anne og Roy alias Black Thunder for både hyggelig velkomst, trivelige samtaler og ekstra-service – og mest av alt for lille Fredrikke.

Her er hun, vårt nye lille familiemedlem 🙂

Noen fler bilder av ren Lykke!

Maja er dyktig på å ta bilder, trur jeg må låne henne til å ta litt bilder av de brune jentene og 😛 Selv så har jeg jo bare mobilen å ta bilder med, og mobil-kameran er heller ikke så bra.. (kan jeg jo ihvertfall skylde på da! :-P). Har ønsket meg nytt kamera med linse av Per-Eirik i julegave. Men de er jo rimelig dyre, så vi får se hvor snill jeg egenlig har vært i år 😀

Her er noen av bildene som hun har tatt av Lykketrollet vårt i det siste.

Happy Halloween!

Maja er veldig glad i å ta bilder, og Lykke må derfor ofte stille opp som fotomodell – noen som hun gjør lett! For hva gjør man egentlig ikke for noen godbiter? 😀

Happy Halloween! 🙂

Kadaversøkstrening :-)

For å bli skikkelig god på ting, så må man trene 🙂 Så vi trener videre på dette med kadaversøk, og lærer stadig ting! For 2 uker siden så trente jeg og Heidi sammen, og den dagen så var det godt med vind ute. Vi hadde gjemt kadaverbiter både høyt og lavt, med relativt hyppige funn for å få mulighet til å belønne ofte. Det gikk egentlig supert, jeg er veldig fornøyd med frøken Klara som jobbet godt med nesen oppe, istedet for nede i bakken som hun har en tendens til 😀 Det er jo litt omstilling fra å ha vært sporhund i 6 år, til å nå bli søkshund, spesielt siden hun i begge tilfellene går i line. Dette med arbeidsantrekk har ikke helt falt på plass enda heller, men det kommer nok 🙂 Ved spor så bruker jeg sporsele og line på henne, mens i kadaversøk så bruker jeg halsbånd, line og vest. Ved jakttrening og søk der, så er hun jo helt løs (helt uten klær :-P), så der har vi jo også en annen liten variant hun skal kjenne igjen 😀

Uansett. Under treningen så såg vi at både Klara og Runne hadde problemer med å lokalisere spesielt en av de kadaverbitene som var gjemt høyt. De slog begge tydelig på den på avstand, og jobbet seg frem under treet hvor de også søkte grunding, men klarte ikke å få tak i lukten oppe i treet. Når jeg kom hjem så måtte jeg jo fundere litt på hva som eventuelt kunne ha skjedd, og ble da lesende litt i boka Cadaverdog handbook hvor jeg fant en veldig fin bild som illusterete det vi opplevde, og dermed kunne gi forklaring på hvorfor de sleit sånn med å faktisk finne kadaverbiten.
cadaverdog_handbook
Denne bilden er tatt fra boka (se link ovenfor), hvor de da viser dette med luktbilde, og ikke minst da dette ‘scent void’ som er akkurat det jeg opplevde med Klara (og forsåvidt også Runne :-)). De hadde god fert et stykke unna, og rett nedenfor kadaverbiten, men ikke noe rett over. For å komme opp i luktbildet igjen så måtte de relativt høyt, hvilket begge syntes var vanskelig.

Noen bilder fra treningen med Heidi og Runne:
runne_kadaver_buskeRunne_høyt_kadaverklara_ull_steinklara_kadaver_stein2 klara_kadaver_steinklara_kadaver_sementblokkklara_høyt_kadaverkadaver_under_steinkadaver_sementblokk

Forrige uke når vi trente m Siv/Selma, og Stine/Neela, så var det også en gjemme som var mye vanskeligere å finne enn de andre. Det var samme sak her, høyt gjemt, og vind som da stod på. Vi såg alle 3 hunder markerte lengre bort ved et annet tre (Selma var kanskje aller tydeligst der, hvor hun lette lenge i det treet for å finne kadaveret), hvor det treet da stod rett i vindretningen slik at vitring fra kadaveret mest sannsynligvis satt seg fast her. Klara slog fint på kadaveret et stykke unna, og markerte ved samme tre som Selma og Neela markert ved, samt ved busken på bakken og rett nedenfor kadaveret. Men hun hadde vanskelig for å gå opp å finne kadaverbiten i treet, og etter litt så slog hun istedet på en annen kadaverbit litt lenger bort. Men uansett. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal oppføre meg i en slik situasjon. Skal jeg holde Klara igjen i området tils hun utredet ferdig og faktisk finner, eller skal jeg la henne gå videre på neste (som hun da også slog på i en av sine runder for å finne ferten av kadaveret)? Det som ble gjort da, er at jeg setter Klara ned mens jeg, Stine og Siv diskuterer om hva som er lurt å gjøre eller ikke. Mens vi diskuterer så ser jeg at Klara strekker seg godt opp, først hals og så opp på to, og får tak i lukten høyt oppe. Hun jobber seg da relativt rett frem til biten og finner den oppe i treet (hun har da jobbet med lukten høyt oppe fra der hun satt), og klarer dermed å løse oppgaven hvilket jo selvfølgelig er bra :-). Så kanskje det er det som er tingen jeg må gjøre. Hvis jeg ser at hun markerer og søker men ikke finner, å rett og slett sette henne ned litt en stund – i vindretningen – slik at hun får roet seg ned og kanskje får tak i lukten litt bedre og dermed klarer å følge opp. Jeg vil jo ikke at hun skal markere at hun har funnet noe, men så gi seg før hun faktisk har klart å lokalisere det. Hun kommer helt sikkert til å bli flinkere med det etterhvert som hun får mer erfaring, men hvor lenge skal man holde de igjen i området, og ev hvor mye hjelp kan man gi for at de skal finne? Ja, det er spørsmålet, og jeg gleder meg til neste gang vi skal trene med Arne, og skal huske å spørre han om akkurat det 😀 Vi har jo faktisk trent litt på høye gjemmer, og hun løser de fleste helt fint. Men enkelte sliter hun med, og jeg opplever jo da at hun vil gi opp litt vel tidlig. Ihvertfall tidligere enn jeg ønsker, spesielt siden hun er så tydelig på at det er noe her, bare hun ikke klarer å si hvor 😀 Men hvis det er et slikt ‘scent void’ mellom bakken og kadaveret så vil jo det forklare hvorfor det blir så vanskelig. Så får vi rett og slett bare trene videre, slik at hun får erfaring av at det også kan finnes doft ovenfor dette området uten lukt, hvilket kan lede til at hun klarer å lokalisere det.

Mye skal man no lære når det gjelder søk – kjempespennende er det! 🙂
Her er noen bilder fra treningen m Siv/Selma og Stine/Neela, i random rekkefølge 🙂 Glemte å ta bilde av Klara da, så det får bli en annen gang 😀

308292267_1033577640647139_8837564832723427834_n 308300661_1060258931338400_7402692495830145437_n 307849805_619293223022942_7484510837195785961_n 308181854_1776141559389056_595246229315152687_n 307998664_637110868058173_4028572787506895172_n 307951032_788049262341560_5490825473666396580_n 308022604_462602649256138_361910708575275863_n 307996735_627174795455943_2484809364156606036_n 307893743_1072210370165224_2944819124504811889_n

Følg oss via mail

Skriv inn din mail adresse,hvis du vil ha beskjed om oppdateringer.

Bli med blant 8 andre abonnenter