Her er nydelige Lotte når hun viser at hun kan rulle rundt 🙂

Til tross for at jeg blir nok kun å ha Cairn Terriere heretter, så kjenner så inderlig vel i hjertet mitt at Beardiser er verdens vakreste deiligste hunder <3 De er så søte å se på – og ikke minst milde og snille sjeler, rett og slett hjerteknusere 🙂

Her er to av Maja`s sønner. Balder hennes førstefødte og som vi følte var klok og forstandig fra første stund – og Filip som var eksteriørmessig så ut som sin far, men hadde farver og mildheten fra sin mamma <3

Balder bader på Beardis vis! 🙂

Mr Filipsen nyklipt! 🙂

Det blir mye agility her i disse dager altså – men det er ikke mange dager igjen før sesongen er over altså 🙂 Som allerede blogget var vi på jente-ag-tur (anbefales!! :-)) For Pernille var det sånn ca så her 🙂

Vi starter fredagskvelden med agility. Hinder nummer to er mønet og der får vi en vegring. Om det er fordi mønet er fuktig eller at hun faktisk enda trenger at jeg ikke går i fra henne før hun er godt oppå er ikke godt å si. Vår andre vegring får vi på bommen. Vi har ikke rukket å trene på at tunnelen ligger som den gjør (under bommen), så tror kanskje det er det som gjør hun vegrer seg. Føler i alle fall selv at jeg lager en fin linje mot bommen til henne (takk og lov for at Christine sa det til meg, for det tenkte jeg absolutt ikke ut av meg selv under besiktelsen. Har lagret det i bakhodet:-)) Her er vi i alle fall

Overraskende nok viste det seg at vi var klassevinnere, men det viste jeg ikke før dagen etter ettersom vi var sååå sultne at vi måtte kjøre etter ag hopp løpene:-)

I hopp så står Pernille og jeg i en pølsehaug på start. Det var noen som hadde vært uheldige å mistet masse pølser. Og jeg mitt fe-hode burde jo ha oppdaget at hun drev å snuste og åt, men nei da jeg var jo opptatt av helt andre ting enn hunden min. Skjerpings til handler assa!!!  Av og til så kjenner jeg at jeg blir litt oppgitt av meg selv, faktisk veldig ofte i konkurranse settinger assa! 🙂 Det er som om jeg mister evnen til å både tenke og handle. «Å ja, hun eter pølser, ja ja så gjør hun det da» 

Vi sliter med å komme igang for Pernille mente at når jeg var så nervøs for å starte så kunne vi jo like gjerne spise alle pølsebitene før vi startet. Enig i det i grunn, men fløyta hadde jo gått så tror ikke dommeren ville ha vært enige. Men Pernille er en rimelig grei dame så vi får startet på et vis, ikke slik jeg hadde tenkt, men vi starter.

Når hun smetter fint inn i slalomen så er det «hallejula» steming inni meg, «we made it» liksom!! Det er jo slalom-inngangen jeg drømte så veldig å få til. Akkurat når englene daler ned  og alt kjennes berre lekkert ut – så bråstopper Pernille og eter en pølsebit!!! Oh my doG! Fra da av er det ingen engler å se, bare en pølse-spor-hund som jeg ikke kjente igjen i det hele tatt. Usj assa! 🙂

Vi blir nødt å gi oss på å ta slalomen, selv om jeg tappert forsøker å komme i dialog med snusmonsteret. Skipper slalomen og går videre til neste hinder og vi nøster oss videre. Akkurat når linjen settes på en slik måte at den går rett til startpølsehaugen så sier Pernille «Ha det Tone» og stikker ut. Det var altså ikke annet enn å si «sorry» til dommeren og si «ehm vi er vist ferdige for i dag» 🙂 Dommeren sa dagen etter at hun måtte flire av oss, man trenger altså ikke å unnskylde seg for slikt. Men jeg kjente litt på at det var jo veldig uhøflig å bare stikke ut sånn:-)

Lørdags morgen sitter angsten for at snusmonsteret skal dukke opp i slalomen igjen. Jeg vet at Pernille og terriere generelt har en ekstremt god hukommelse for viktige ting som pølser. Og jo da, starter fint i agiltity hopp og det går helt greit til slalomen – der går den %&¤¤ næsen ned igjen.  Det ender som det må, med disk.

Er rimelig oppgitt over at vi skal gå ett agility løp til. Kjenner virkelig på at jeg har ikke lyst til å se den jækla snus-i-slalom-monsteret en gang til denne helgen. Men skam til den som gir seg! Jeg bestemmer meg for at det eneste vi skal få til er å ta en hel slalom og det for f…. på første forsøk – OG viktigst av alt. Det er ikke lov å snuse! 🙂 Det blir venting på starten men jeg tar det veldig fint, overraskende men opptrer som en helt normal person. Ikke noe farlig det! Vi har jo bare en agenda for løpet 🙂

Starten går veldig fint, banen er endret, så i lendet hun fant mat sist gang så er det hopphinder og hun er på tur ned å begynne å jobbe med nesa. Jeg har tydeligvis fått nok av nese-arbeid så jeg sier i fra litt surt til henne at hun må følge med og hun titter overraskende opp på meg. «e du sur eller»? Kan ikke annet enn å smile til rakkajenta mi, hun finner på mye men liker absolutt ikke at vi er uforlikt 🙂

Når vi nærmer oss den %&% slalomen så er jeg på hugget og får gjort ting som slik jeg gjør det når vi trener. Det er fint å ha hodet med seg inn på banen, anbefales virkelig! Og rakkarjenta tar slalomen, åh lord for en fin lykkefølelse. Fint å se på bildene som Gry tok at jeg faktisk klarer å applauder for vel innsats av Pernille-trollet.

Etter dette er det to hinder til før mønet, nok en liten tentativ fallgruve for oss ettersom det ikke er så godt innarbeidet som det burde være. Men hun blir med på det å jenta mi, så da er det bare for oss å ta de siste hinderne inn til mål. Klassevinner 1, feilfritt med napp Agility!! Wtf vi liksom! 🙂

Dessverre ingen film av dette napp løpet heller, virker som om det er kun muppetshow filmer vi skal få med oss hjem 🙂

Ettersom premiene i Narvik var større en Pernille så har vi konkludert med at hun trenger ikke å søke opp mat i konkurranse selv, hun burde ha så at hun berge seg godt en god stund 🙂

I går lurte jeg Harald til å kjøre opp AG utstyret fra hallen til banen og dæken det var deilig å sette opp en bane. Det var imidlertid skrekkelig hardt å spinge den, itjnå kondis her i gården etter vinterdvalen altså. Pernille sprang lett i fra meg enda jeg forsøkte å sende henne godt ut i fra meg. Ja ja, det er bare en ting å gjøre i grunn 🙂

I dag møttes Inger, Gry og jeg og fikk mange fine økter. Hector som ble sånn kjappast introdusert til hjulet sist gang vi var en kort tur innom overrasket med å ha fått et godt bilde av hvordan det skal forseres. Han må ha tenkt på det hjemme tror jeg 🙂 De klarte også å ta 6 pinner slalom, godt gjort når det var løpetid-tispe, nytt underlag, ny slalom. Blir skikkelig stolt over hva de to får til altså. Her er noen bilder fra i dag, til og med Thea på snart 9 år får være med. Dog uten farta til de andre 🙂

Med Pernille må jeg starte med felt-hinderne, litt usikker på hvilken strategi jeg skal velge her. Om det blir type «to på, to av» eller mer «running contacts» aner jeg ikke – må antakelig snakke med noen som har drevet i gamet en stund for å skjønne slikt 🙂

Joan har sendt meg et vakkert brev og designet de nydeligste Beardis vottene man kan tenke seg. Kjenner veldig på hvor heldig jeg er som har så mange fantastisk flotte folk rundt meg, tenk så snilt gjort å bruke tid og omsorg på å lage disse.  Vottenes design traff meg midt i hjertet og selv om det blir  nye tårer så er det på en besynderlig måte godt å tenke på Maja også. Nå klarer jeg omsider å minnes de fine stundene og være takknemlige for at vi fikk lov å ha så mange fine år med henne.

Ettersom jeg elsker J.D.O’BRIEN sine dikt om Beardiser så må det bli ett i dag.  Han har mange vakre og velge i, men akkurat dette tror jeg ikke jeg har delt.

This Poem is from the book «Friends Forever.»

THE HOUSE.

I could tell just by entering the house that it had known much laughter and tears.

The estate agent informed me that it had been empty for many years.

It was a lovely old house that seemed to welcome me, it stood in it’s own grounds.

I told the estate agent that while I was waiting for him I heard barking dogs unmistakable sounds.

He said «how strange» and he looked puzzled, I said «Strange» and I asked him why.

He said «there are no neighbours or dogs for miles, nobody lives close by.»

He added that the last owners of the house once had four Bearded Collies who would bark and play all day.

«But that was years ago» he said, «sadly all of them, dogs and owners have long since passed away.»

The barking that I heard had come from the back of the house, I looked out of the window in this direction.

Among the overgrown weeds and grass I saw four Beardies standing there, canine perfection.

They were looking up at me projecting so much love, tails wagging like a beautiful welcome sign.

Something told me in that mystical moment that this house just had to be mine.

«Look» I said to the estate agent, «there are four Bearded Collies there.»

But as he got to the window and looked out they vanished into thin air.

He looked at me as If I was mad, he asked me if I was OK.

Although I was confused, I made an excuse, I said «I’m sorry, sometimes my imagination runs away.»

Fact is, I know what I saw, my eyesight is good, my vision was clear.

I felt that they wanted me to stay, they made me feel safe and welcome here.

I was beginning to like every part of this house, each moment I liked it more.

The estate agent said, «feel free to wander around alone, view it thoroughly» he said, «explore.»

I viewed the whole house then went into the garden which was once lovely but was now overgrown.

In a far corner I found a little plot, it had been fenced off on it’s own.

Inside the plot ther were four small graves, each had a cross with a little frame.

In each frame was a photo of a beautiful Beardie, on each cross was a Beardie’s name.

I was so touched by this moment, I felt tears running down my face.

Crying for dogs that I never even knew, it’s only human I suppose, no disgrace.

The agent and I agreed a price for the house, then just before I drove away.

I took a photo of the front of the house, that photo still baffles experts to this day.

On the path that leads to the front porch sit four transparent Bearded Collie’s in a row.

Proof that even when they leave us, they stay with us and never really go.

J.D.O’BRIEN (The Poem Man.)

May the Beardie Bounce be with you always and may all your good dreams come true.

Maja <3

Bardu Hund kjører valpekurs med oppstart 23 februar.
Det er enda ledige plasser, så hvis du leter etter valpekurs så er det bare å bli med! 🙂
For mer info se www.barduhund.com

Igår var vi å hentet hjem vår nye lille gullunge <3 Hun skal hete Klara, tross at Maja ikke er helt enig i det assa.. 🙂 Men hun er og har bestandig vært Klara helt siden jeg begynte å tenke på ny valp, så Klara it is! 🙂
Klara 5,5 uker gammel 🙂

Hun er naturligvis verdens skjønneste lille valp 🙂 Virker veldig fin – tok både biltur, flyplass og flytur på strak arm! Introduseringen i flokken her hjemme har gått fint – dvs hun syntes at Lotta var litt vel pågående i begynnelsen, og Kaiser har enda ikke helt skjønt hvorfor vi har en liten ekkel valp i huset, men hun er mild og fin og hører fint etter hvis noen prøver å snakke til henne 🙂

Trøtt Klara under flyturen hjem 🙂

Første natta gikk bare bra. Hun ligger i buren nedenfor sengen min, slik at jeg kan ligge med hånden inne hos henne hvis hun trenger det. Men hun tar det veldig bra – sovnet omtrent i en gang (med hodet på hånden min :-)) og var kun oppe en gang i natt og da vi måtte ut å tisse å bæsje, så sov vi videre i 3,5 timer til før vi stod opp 🙂 Hun var i skikkelig slag i morges, og var nok litt villere enn hva Kaiser syntes var lov innendørs, for han stoppet henne et par ganger. Men det gikk helt fint det – hun setter seg bare ned og er rolig en liten stund, før hun leker videre – litt roligere og litt lenger unna Kaiser 🙂

Det er veldig koselig å ha valp i huset igjen <3 Det å måtte hele tiden passe på hvor man setter føttene siden man til en hver tid har en valp surrende rundt de, gjør meg varm om hjertet <3 Vi har selvfølgelig begynt med renslighetstreningen, og det er ikke lite mange ganger man må ut å tisse når man er lita assa! 🙂 Men skjer uhellet inne, så er det i grunn bare artig synes Klara, for da kommer tua frem, og hvor artig er det ikke å jage den da?! 🙂 Hun storkoser seg ute, og begynner å skjønne hvor døra er. Snø er artig! 🙂 Foreløpig så holder vi oss kun på tomten å utforsker - det er jo tross alt bare andre dagen hjemme siden hun kom igår :-). Det er vanskelig å få noen bilder av henne siden jeg bare har en langlinse, og hun helst bare holder seg rundt meg foreløpig, men Maja tok noen igår, så her kommer no en bunke likevel 🙂

Tror jeg omsider har funnet en spor APP som jeg liker, nemlig Dog Track til 95 kroner 🙂 Den gir mulighet for å legge hundens spor oppå sporleggerens spor og det er litt artig å se. Det går fint å flagge ting underveis (sikkert masse muligheter som jeg ikke har funnet ut av enda :-)) så flagget vinkler (sikkert unødvendig ettersom det vil vises på sporet) sår-leie og sporopphold.

Etter man har gått ut sporet så går tiden slik at man har kåll på hvor lenge sporet har ligget. Disse sporene hadde ligget nesten 22 timer før vi gikk ut. Etter hundene har gått så klarte jeg ikke å se at jeg har denne informasjonen fremdeles, hvilket er en informasjon som jeg gjerne skulle ha hatt videre. Men igjen – må nok leke litt mer med denne før jeg skjønner hva den eventuelt mangler av artige attributter 🙂 Her er fra dagens testing, sporene til junior Ollie og mamma Pernille. Jeg har en tid følt at Pernille er litt for gira tidlig i sporet og at hun alltid går bedre når hun har fått gått litt – en teori som dagens sporinformasjon ser ut til å støtte 🙂

Man kan også velge hvordan man vil se sporet, her er Pernille sitt spor hvor man ser skogen/naturen

Da det viser seg at turen til Skardvannet ikke er åpnet enda (for mye snø), så blir det en liten endring i planen angående neste labbetusstur 🙂 På tirsdag 30 juni kl 18:00 går vi istedet til Sjupynten

Vi går fra vannbassenget, regner med å bruke ca 2 tim. Det kan være vått/gjørmete, så gode sko er en fordel 🙂
Alle som har lyst til å bli med er hjertelig velkommen! 🙂

Også denne ustillingshelgen så lånte vi med oss Hector på show, skrekkelig dårlig samvittighet for Gry som må låne bort en av sønnene sine men dette var siste helgen for i år. Hector er verdens enkleste lille gutt å ha med, han er snill og veloppdragen hele tiden. Han og søstra lekte og koste seg i dobbeltsenga i bobilen så ofte de kunne  (med mora strenge blikk på seg, hun kunne abslutt ikke skjønne hvorfor de måtte rase når hun skulle sove seg en dupp :-)) Han hilser vennlig på alt og alle og er en veldig enkel herremann å ha med på tur. I ringen så går han pent og pyntelig, det eneste er at også han synes det er litt ekkelt på bordet. Jeg mistenker at det er jeg som stresser litt og dermed gjør juniorne usikre, Pernille har vært på tur med den tullete eiern sin før og lar seg ikke berøre at slikt jåss mer 🙂

Bildet har vi fått av Ingvild som også var vår superhandler/tilrettelegger i helga 🙂

Her er Hector sine kritikker, han trenger/vil ikke kunne få flere små cert i Norge, ikke verst etter bare 3 show og bare 14 måneder 🙂

Tromsø Hundeklubb, Marie Pedersen, Junior class , Excellent, 1, CK, CERT, 3BHK
14 mnd. Velproposjonert. Velformet hodet. Vel ansatt ører. Korrekt  bitt. God hals. Sterk topplinje. Vel ansatt hale. Tilstrekkelig utviklet brystkasse. Står godt frem på for-ben. Sterk bakpart. Korrekt pels og typisk rørelse.

Og akk så nære stor CERTET!! Lille guten!! 🙂

Tromsø NKK Internasjonal, Margret Möller-Sieber, Junior class , Excellent, 1, CK, 2BHK, Reserve CERT
14 months old. Excellent head and expression. Excellent angulation front and behind. Excellent topline and tale set. Excellent coat texture and colour. Moves and shows very well.