På mandagen ble det litt hundetrening i hagen. Unge Filip fikk en runde med kontakt – og klarer nå å se meg i øyene selv om jeg har deilige godbiter å friste med, flink fyr! 🙂  Alle jentene fikk en runde med «Ruta». Det er desverre ikke så mye trening her i gården for tiden, men prøver å gi hver enkelt hund ca 5 minutter annenhver dag 🙂 Når bare kjøkkenet blir ferdig så skal det bli litt bedre ordnings sjø 🙂 

For ruta belønner jeg bak, kan av og til belønne framover bare for å være litt uforutsigbar – men i prinsippet så skjer belønningen inne hos meg eller ved at jeg kaster leken bakover. Pernille har akkurat startet med ruta og er som vanlig en duracellkanin som jeg sliter med å henge med på. Jeg blir ofte en anelse for sein og gjør i grunn en heller dårlig jobb med å fortelle henne hva som er rett. Skal skjerpe meg! .-) Her er min lille speedy i alle fall 🙂

Thea har kommet dithen at hun faktisk springer greit ut, og stopper ok ved kommando «stå». I teorien trenger vi bare å kjede sammen slutten og starten så burde vi ha ruta i boks 🙂

Maja begynner å bli rimelig flink på ruta, burde ha hatt en mer promte stå naturligvis – og så har hun jo dette med at hun så lett blir miljøberørt. Særskilt biler er en utfordring for oss. Ja – og det faktum at eieren ikke kommer seg ut av ruta 🙂 Må få lest hva som gjelder for ruta i klasse 2,  mulig øvelsen er over etter «ståen» og jeg ikke trenger inn i ruta selv 🙂

Idag har vi vært på treningsbanen til Bardu Hund og kost oss med grilling og sosialt samvær 🙂 Litt trening ble det også, og ivrigst av alle var Maja som trente flere runder både med Lotta og Fanny. Her kommer noen bilder fra dagen idag og de får snakke for seg selv. Skikkelig koselig hadde vi det ihvertfall, og til og med solen tittet frem 🙂 Gjentas gjerne! 🙂

I dag skal jeg komme med en påstand som sikkert ikke gjelder alle, men som definitivt gjelder meg: Det er lurt å trene alene 🙂 Når man trener alene så er i alle fall jeg mye flinkere til å få med meg hva som faktisk skjer under treningsøkta. Misforstå ikke, man skal naturligvis trene ofte sammen men andre også. Men når jeg trener sammen med andre så er jeg i grunn mest opptatt av å ha det trivelig og sosialt – og glemmer fryktelig lett at jeg faktisk skylder både hunder og meg selv å være bevist på hva vi trener på og hvordan vi skal gå fram. Med tre hunder, full jobb, hobbyfirma, familie og venner så er det jo ikke så ofte at vi får trent og skal man ha framdrift med lite trening så bør treningen være bra 🙂

I helga hadde jeg et artig eksempel på noe som ville ha gått meg hus forbi om jeg hadde trent sammen med noen av mine herlige venninner 🙂 Etter godbitkjøkkenet så hadde jeg noen få biter igjen og tenkte at de skulle brukes til ei lita økt på hver hund. For Maja ble det «Avstandskommandering» med en fiktiv dommer kalt Skybert. Vi starter nydelig, prater med Skybert og får etter hvert lov å kommandere henne ned i ligg og gå i fra. Stiller meg 7-8 meter unna og kommanderer henne opp i «sitt». Maja spretter opp som hun har springfjær en viss plass. Jeg snur meg så litt til høyre fordi jeg liksom skal se på Skyberts neste beskjed. Hadde nemlig erfart at Frk Nordberg og Frk Eggen ikke er like rask som meg når det kommer til endring av posisjonene så nå skulle det trenes på at det tar litt tid. I det jeg ser på Skybert så klasker Maja ned i ligg. Men hva i… tenker jeg å går tilbake. Gjør akkurat det samme igjen – og Maja klasker ned i ligg igjen. Teksten «En feil er et uhell, to feil er en uvane og tre feil er en livstil» fra Canis boka gjør at jeg vet at jeg kan ikke gå tilbake å forsøke på nytt. Jeg må rett og slett skjønne hva jeg gjør galt før jeg kan vurdere å kjøre kjeden på nytt. I det jeg går tilbake henne så går lyset opp for meg. Mitt signal til hundene om at noe er feil er at jeg vender hodet litt til høyre, så når jeg vendte hodet mot den fiktive dommeren så tolket (er min teori i alle fall, vet jo ikke hva som foregår i hodet på våre kjære) Maja det som om hun hadde gjort feil, og dermed la seg ned i en ligg igjen (i grunn en jævla smart hund :-)) Så på vårt tredje forsøk så gjør jeg tingene riktig; kommanderer henne opp i sitt, smiler til henne og vender bare blikket mot høyre – og hun sitter som en dronning! Tenk at en så liten ting endrer utfallet så radikalt? Hundetrening er så artig når små lys tennes!  🙂

Flinke pia mi <3  hun ligger sikkert å tenker «sukk mitt hjerte, det er ikke så lett å skjønner hva den tullate eieren min hell på med no igjen»

En av tingene jeg aldri har syntes har vært morsomt å trene er luktdiskriminering. Antakelig er årsaken såre enkel. Mine hunder (og sikkert flere med) tror umiddlebart at jeg presenterer en target, og så setter de i gang med glimt i øye og sier sånn ca så her «E det den herre» eller «er det den derre?» og sånn driver de på i en rasende fart slik at før jeg har fått kontroll på pinnene mine så er alle bløtlagt og luktbefenga av vakre små neser.

Men, her om dagen så bestemte jeg meg for at det er ikke lov å gi opp. Det kan da ikke være så vanskelig å fortelle de at de skal snuuuuuuse goooooodt inn og finne den pinnen som lukter meg. Og nå er vi faktisk godt i gang. Status er ca slik her:

Thea, tror hun har full kontroll og forstått spillets regler. Både inne og ute. Må trene mer ute/realistisk.

Pernille, hun synes ikke at dette er noe moro trening (man får jo verken springe eller leke), men hun har skjønt at hun må lukte og plukker stort sett rett pinne hele tiden. Fungerer så langt bare inne.

Maja min Maja, herremin. Æ blir kokko, ikke går det å se hva hun driver med, det er bare en stor hårdott som driver å surrer rundt. Det rare er at hun kommer langt om lenge opp med rett pinne, men det er ikke så lett å være presis å belønne henne. Man vet jo aldri hvilken pinne hun har i munnen, i utgangspunktet så vil jeg bare at de bare marker også. Det er fordel med spissnuta passelighårlengde hunder assa 🙂 Hun fungerer m.a.o. kanskje inne, men ikke i det hele tatt ute. Da er hun tilbake til «E det den herre» eller «er det den derre?» Av og til lurer jeg på hvorfor jeg alltid tenker at alle tre må få til det samme. Men Maja har reist kjerringa før ho, jeg ser ikke bort i fra at hun blir rett og slett blir glitrende i denne øvelsen (jeg fortrenger nå det faktum at Maja muligens er landets verste på å klare å lukte seg frem til godbiter på bakken :-)) Det er i grunn ikke så farlig om vi får til bra eller bare litt bra – vi trenger jo bare å kose oss når vi trener 🙂

I helga så hadde drømmen vært å være på treningssamling, men måtte prioritere littegranne – det kan (desverre :-)) ikke bare være hund hele tiden 🙂 Men tok meg tid til å gi jentene ei treningsøkt hver. De var så motiverte og moro å jobbe med at de burde strengt tatt få lov å «jobbe» oftere 🙂

Harald filmet Pernille og det er koselig å se hvor glad og alert hun er hele tiden:-) Jeg er noe rotat med kriteriene innemellom, men hun begynner i alle fall å ha en ok utgangstilling. Hun går også med flott kontakt, men «siger» utover. Cecilie Køste sitt råd var å gå tilbake til å bare gå et skritt igjen – så da prøver vi det 🙂

Det er forøvørig genialt med all den snøen, men hjelp av kompostgriner så har jeg plutselig en «inngjerdet» treningsplass hjemme 🙂
 

Vi trener ved Forsvarsmuseumet i morgen fra klokken 12, alle som vil er hjertelig velkomne 🙂

Her har Yvonne foreviget oss på en tidligere vintertrening 🙂

Når man har flere hunder så er det gjerne slik at de faktisk også må lære seg navnet sitt. ‘Vær så god’ betyr ikke at det er lov å ta, så fremst at ikke navnet er foran (for eksempel ‘Lotta vær så god’). Det samme gjelder ved døren – kun den hund som hører navnet sitt og vær så god, kan komme ut. Veldig greit når man har flere hunder, da det ikke bestandig er slik at det er fritt frem for alle sammen 🙂

Idag når vi var å gikk tur så la vi også inn litt trening – nettopp med dette med å høre etter når man får navnet sitt. Vi trente på innkalling hvor Fanny og Lotta fikk sitte å vente (jeg ønsker i utgangspunktet at alle hunder kommer når vi er på tur og jeg roper ‘kom’, derfor måtte de bli sittende – nettopp for å skille øvelsen ut litt fra vanlig turgåing:-)), og så fikk hver sin innkallingssignal (‘Fanny kom’ eller ‘Lotta kom’). Nå er ikke Lotta så veldig flink på å bli igjen, så avstanden var ikke akkurat den lengste, spesielt ikke når det var Fanny som sku komme siden Lotta er litt lettere i ræva enn mora i utgangspunktet.. 🙂 Da dette ikke er noe vi har trent på før så ble det litt feiling i starten, men de begynte kjapt å skjønne at det faktisk kun lønte seg å komme når man fikk navnet sitt. Ble Lotta sittende når Fanny ble ropt inn (eller vice versa), så fikk jo også hun belønning – nettopp for å bli sittende 🙂 Den store utfordringen var i grunn når jeg faktisk kastet baller som belønning til de – var ikke bestandig de hadde fokus på hver sin ball for å si det slik, så litt søkstrening i snøen ble det også gitt.. 😀 Fordelen med å legge inn trening på turer er jo da at hundene får litt .. ja, nettopp trening 🙂 Bakdelen er at de da ikke lenger vil gå i fra meg for å leke og springe, uten bare surrer rundt beina.. Det er jo tross alt hos meg det skjer. Men men. Fin tur og flinke jenter 🙂

Det er ikke bestandig like lett å komme, enten man vil eller ikke.. Noen ganger kan man faktisk rett og slett bli stoppet av en litt plagsam datter.. Irriterende synes Fanny!