Idag fikk vi den triste beskjeden om at fineste Gösta har fått sovne inn pga store smerter som følge av AD 🙁
Gösta sku egentlig bli reddningshund når han ble stor, men D på ene albuen satte en stopper for det. Dessverre så ble Gösta mye plaget og hadde store smerter pga dette, og familien Thomas Ingebrightsen har nå måttet ta det tunge valget av å la han få slippe. Takk for at dere har tatt godt vare på Gullgutten disse årene!
Hvil i fred vakre Gösta <3
Det har nå gått 4 måneder siden Fanny ble operert for korsbåndskaden, og hun halter fortsatt. Ser det spesielt hvis turene blir for lange (hun klarer 30 min greit, utover det så ser du at hun synes det blir slitsomt og vondt), men hun går ikke rent uansett. Hun avlaster bakfoten sin når hun står, dvs at hun kan både lyfte den opp for å avlaste den + at hun har høyre bakbein lengre inn under seg slik at den tar mer av vekten når hun står på alle fire. Men hun er ved godt mot. Er glad og logrer og storkoser seg når hun får være med å gå kortere spor i skogen 🙂 Hun får fortsatt ikke gå løs på tur (annet enn når hun er å svømmer), men er løs hjemme.
Fra en av de siste dagene i ferien. Vi storkoser oss med bål ved et vann oppe i Sørskogen 🙂 Lotta brukte mesteparten av tiden til å svømme, mens Fanny heller ligger å passer på at maten blir spist opp.. 🙂 Deilig å grille pølse og steike vafler på bål – mat er aldri så god som når man lager den sammen med familien ute i skogen over åpen ild! 🙂
Siden hun ikke har blitt bra enda så måtte jeg ringe Sortland/Rune for å høre hvor lenge man egentlig kan forvente at hun skal/kan halte. Han mener at hun burde være haltefri nå, men at det selvfølgelig kan være forandringer i kneet som gjør at hun fortsatt halter. Vi har fått time på Sortland 10 september for kontroll så får vi se hva han finner ut. Siden jeg er litt utålmodig så måtte jeg selvfølgelig ta henne til veterinæren vår her, og Veslemøy fikk ta nye røntgenbilder av kneet. Hun har litt forkalkninger i kneet, ikke mye, men litt er det. Sannsynligvis så er det disse som gjør at hun fortsatt halter, men vi får se hvis Rune finner noen annen forklaring. Forkalkninger kan man jo ikke gjøre noe med (hun får idag Stride som tillegg for leddene og Rimadyl hvis hun har alt for vondt), så vi har i grunn forsonet oss med at hun nok mest sannsynligvis blir pensjonist på heltid. Er man snart 9,5 år så kan jo det være greit å trappe ned litt uansett 🙂
I mandags så var vi på kontroll hos Hege igjen med Lotta. Jeg synes selv at hun har hatt stor fremgang i helgen, hun vingler mye mindre og subber også poten mindre. Ikke ømmer hun så mye i ryggen heller 🙂 Hege var enig i at Lotta har hatt fin fremgang, enda hun fortsatt er stiv. Når hun sjekket stillingssansen så var det dog ikke like stor fremgang her. Jeg trudde at denne og sku være mye bedre, men så veldig mye bedre var den dessverre ikke. Det er fremgang å spore her og, men superrask til å sette potene sine rett igjen kan jeg vel kanskje ikke si at hun var.. Men fremover er fremover, og vi håper på at det er bedre resultater også her til neste gang.
Når det er finvær ute, så kan man like gjerne sitte der istedet for inne i buren 🙂 Lotta skjønner dog ikke helt hvorfor vi ikke skal gjøre NOENTING, men litt passivitet trening har hun jo bare godt av – sykemeldt eller ikke 🙂 Å pjuske litt på mammaen sin har man også tid til når vi alle ligger på gulvet og slapper av. Lotta er veldig omsorgsfull og bruker mye tid på å vaske Fanny både her og der og gammelmor ligger tålmodig og lar seg pjuske med <3
De siste par dagene så synes jeg kanskje at hun har blitt litt verre igjen. Hun ramlet igår i grøfta noe hun ikke har gjort på noen dager, og imorges så gikk hun i stort sett rolig ved siden min og subbet poten i bakken mere enn hva hun gjorde lørdag-søndag. Hva grunnen til det er vet jeg ikke, og det kan jo være litt tilfeldig (ihvertfall at hun ramlet i grøfta). Det kan jo kanskje også være at hun holder på å stivne til pga hun må oppholde seg i bur (jeg blir ihvertfall stivere hvis jeg har vondt i ryggen og bare er i ro..), og at det er derfor hun vingler/subber litt mer. Men vi satser på at det bare er et litet tilbakefall, og at hun fortsatt er på bedringens vei.
Røntgenbildene som ble tatt etter hun skadet seg. Alt vel her!
Vi skal tilbake på kontroll igjen 26 august og krysser fingrene for at frøkna er bedre til da! At hun er stiv og støl er jo en ting, men sku gjerne se at veterinær klarer å se tydelig forbedring når hun tester proprioseptiv sans (stillingssansen) slik at vi vet at vi fortsatt går fremover. Søt er hun no uansett Lottaen min <3
Mandagen var jeg i Tromsø med flyttelasset til min sønn Benjamin som har begynt på skole der. Når jeg kommer hjem så møter Per-Eirik meg i døren og spør hvis Lotta kan få EIC anfall. Lotta er bærer og skal i utgangspunktet dermed være frisk, så nei blir mitt svar. Han forteller da at Lotta har skadet seg på tur ved Abborrvannet. Lotta og Kaiser sprang løse i langgresset ned mot elven når han plutselig hører et forferdelig hyl! Lotta skriker som bare det. Han roper, og hun kommer etterhvert tilbake, slepende med bakbeina etter seg 🙁 Det tar 10-15 min før hun er så pass på beina at de kan begynne å gå oppover igjen og kommer seg til bilen. Når jeg kommer hjem ved 22 tiden så kommer Lotta i møte, logrer og pæser og veldig trist i øyan. Hun sleper/subber også potene i bakken (spesielt høyre bak) og skjelver, så hun får smertestillende (Rimadyl) og jeg ringer veterinærvakta. Hege får beskjed om hva som har skjedd og jeg forteller om slepende poter, vingling når hun går og at hun ømmer i korsryggen. Jeg blir enig med Hege om at vi ser det ann – blir hun verre så ringer jeg igjen slik at hun får sett på henne og ev gitt sterkere smertestillende, hvis uforandret så får jeg time kl 08:00 morgenen etter.
Lotta er litt urolig, vet ikke helt hvordan hun skal ligge men etterhvert som smertestillende kikker inn så sovner hun sammen med meg på madrassen i stua. Hun vil ikke tisse eller bæsje noe på kveldsluftingen, men hun hadde nok allerede gjort det når de gikk tur så jeg uroer meg ikke så mye om det. Morgenen etter så prøver jeg å lufte henne slik at hun får tisset, men det vil hun ikke gjøre før vi har gått litt omkring ute hos veterinær. Hun subber fortsatt høyre bak og vingler når hun går. Heller ikke venstre bak har normal gange. Stakkars elskede lille Lottaen vår <3
Hege undersøker Lotta blandt annet ved å teste proprioseptiv sans (stillings sans. Kort fortalt så er dette hundens evne til å vite hvor den har kroppen og bena sine til enhver tid, og til å opprettholde balansen). For å sjekke det så bøyer man poten på hunden slik at den står på ovansiden av tærne i stedet for på poten. Hvis alt er normalt så endrer hunden i en gang stillingen på poten slik at den står normalt og ikke ‘oppned’ med poten (kan med mennesker sammenlignes med som når man legger en hånd på en varm plate og hvor man da automatisk trekker bort hånden for å ikke brenne seg). Lotta har manglende proprioseptiv sans på høyre bak og nedsatt venstre bak hvilket gir sterke indikasjoner om at det er noe nevrologisk som feiler henne 🙁 Det blir også tatt bilde av ryggen for å utelukke skjelettskader men skjelettet er helt fint. Dermed så blir Lotta henvist til Anicura i Tromsø før CT røntgen, så vi hopper i bilen og kjører til Tromsø.
Vel fremme i Tromsø så er Lotta fortsatt trist i øyan (men logrer fortsatt til dyrepleier, man må jo være høflig 🙂 ), vingler når hun går og subber høyre bak. Hun blir tatt hånd om og siden det er to pasienter før henne, så blir det venting før det er hennes tur. CT bildene blir så sent til Tyskland for avlesning (veterinær kunne ikke si noe om eventuelle funn), og vi kjører hjem igjen. Hun får metacam i 10 dager, noe jeg i grunn følte at jeg måtte mase meg til. Jeg spurte hvis hun ikke sku ha smertestillende først når jeg snakket med dyrepleier i venterommet, og så etter jeg hadde fått henne tilbake (da måtte jeg spørre om jeg kunne gi henne Rimadyl da siden jeg har det hjemme. Hun har jo vondt..), noe som jeg i grunn synes skal være unødvendig. Så da fikk hun Metacam, og det er godt å få litt smertestillende synes Lotta.
Så venter vi. Og venter. Og venter. Rett før kl 16 på onsdagen (etter å ha ringt å purret Tromsø ang prøvesvarene fra CT) så får vi tlf med beskjed om at det er funnet to prolapser i ryggen hennes, en ved T13-L1 og en ved L7-S1. Det er usikkert på hvilken av prolapsene som skaper problemer, men vetr. Georg trur at det er den L7-S1. Han gir oss beskjed om å ringe til Anicura dyresykehus i Oslo for videre konsultasjon (hva gir best prognose – operasjon eller hvile) samt sender over rapporten angående CT røntgen på mail til meg. Etter å ha lagt på så knekker jeg helt sammen. Prøver å ringe Hege for å få henne til å sende sykejournalen fra tirsdagsmorgen slik at jeg får sendt til det til Oslo det med, men klarer jo så vidt å snakke mellom all hulking å bæsing 🙁 Tilslutt så klarer jeg å få ur meg at jeg kommer ned, så kjører ned til Hege igjen (uten hund) og ber henne om hun kan snakke med de i Oslo hvilket hun gjør. Jeg kan jo knapt snakke selv midt i all gråtinga, og ikke skjønner jeg alle begreper heller, så var veldig godt å ha Hege der som kunne ringe og forklare saken for meg. Papirer blir så sendt til Oslo og de skal se på det så fort de klarer, og vi venter igjen. Og igjen..
Torsdag ut på dagen får Hege en tlf fra Oslo som vil ha CT bildene sendt i posten (kan man virkelig ikke sende slike ting elektronisk idag?! Hvordan klarte de å få de så fort til Tyskland??) så Hege ringer Tromsø igjen og ber de om å få de i posten snarest. Jeg snakker også med Marie i Oslo og prøver å få noe svar om hvordan prognosen er, men hun kan/vil ikke si noe før hun har sett på CT bildene selv. Helt fortvilt så ringer jeg Hege på ettermiddagen og lurer på hva som skjer. Jeg føler at ingen annen enn jeg og Hege tar dette alvorlig, og at det eneste vi gjør er å vente. Hvis man skal operere prolapser så skal det gjøres så fort som mulig, og Hege har snakket med Rune på Sortland og han sier at med de symptomer som Lotta (manglende/nedsatt proprioseptiv sans) så bør man operere så fort som mulig hvis man vil at de skal bli bra igjen. Hun er nå på 3:e dagen og jeg føler at jeg har gitt opp operasjon…
Torsdagskveld så ringer Oslo tilbake igjen og tilbyr at vi kommer ned til Oslo for å ta ny CT røntgen (med myelogram, dvs kontrastveske som sprutes inn der hvor prolapsen er for å se hva som ev kan være galt) og eventuell operasjon etter det. Jeg velger etter diskusjon med både Per-Eirik og Tone, å takke nei til det tilbudet av mange grunner. Det er dyrt (forsikringa har allerede dekket en CT og dekker neppe neste. En CT koster 10000,-). Operasjonen koster 40000,- + postop minimum 1500,- pr natt + medisin (det var det de tok i ukedagene, nå er det helg og da har de egentlig stengt. Hvis de må holde åpent pga henne så blir det dyrere, hvor mye viste hun ikke men blir nok adskillig dyrere tenker jeg). Forsikringen dekker opp til 45000,- pr år, men jeg har jo allerede brukt en del på den med de undersøkelser og CT’n hun hadde i tromsø.. Så kommer kostnader på rehab, reise, overnattning.. Ikke vet jeg hvordan jeg skal få henne hjem igjen (vet jo ikke hvis hun er frisk nok å bli puttet på fly etter en ryggoperasjon), så vet ikke hvis jeg vil utsette henne for den påkjenningen uansett. Sen så er det jo det viktigste – det med prognosen. De kan ikke si noe om hvor stor sjanse det er at hun bli bra etter operasjonen, og i verste fall så blir hun verre (det kan de jo og bli). Så mulig at hun da blir operert til ingen nytte. En operasjon skal dessuten skje så fort som mulig etter skaden oppstod, nå er det 4 dager siden.. Det er fult mulig at jeg med mitt valg har gitt henne dårligere odds for å bli helt bra igjen, men vi velger å prøver oss på konservativ behandling, dvs bur-hvile og smertestillende/betennelsesdempende hvilket vi for så vidt allerede er i gang med siden tirsdagen.. Vi har bestemt oss for å gi henne 14 dager i første hånd. Hvis hun ikke blitt noe bedre innen den tid så får hun slippe. Så vi får bare krysse fingrene og håpe på det beste.
Lotta selv er ved godt mot. Hun logrer, sleiker, spiser og vil veldig gjerne ut å kjøre bil når vi er ute å lufter. Synes det er tull at hun må bruke ramp når hun (iflg seg selv) fint kan gå i trappen når vi skal ut å lufte. Hadde det vært opp til henne så hadde hun garantert sprunget etter dummy/ball allerede nå hvis jeg hadde kastet det til henne, men balansen er ikke helt der enda, og hun subber fortsatt høyre bak, så vi prøver å forholde oss rolig både inne og ute:-) Hun tørker tårer når jeg gråter hele tiden, og vasker mor si med stor omsorg. Når jeg igår kveld spurte hvis hun kunne love meg at hun ble bra igjen, så plukket hun opp bamsen sin og gav den til meg. Søteste, snilleste og mest omtenksomme Lottaen jeg vet om.. <3<3<3
Lotta slik jeg liker henne best. Glad å lykkelig med et smil rundt munnen i skogen eller kosete med mamma på fanget <3
Onsdag 9 september skal Hilde P og vi være med å arrangere Rally introduksjonskurs i regi av Bardu Hund. Det blir koselig det! 🙂 Om noen har lyst å være med så sjekk www.barduhund.com sin blogg, kun kroner 100,- for en kurskveld 🙂 Her er litt sånn mimrebilder fra en veldig trivelig Rally kveld for ca 3 år siden, legg merke til at Selma leser nøye skiltene og at Else og Frida smiler til hverandre 🙂 Thea storkoste seg sammen med Adrian, man trenger m.a.o. ikke å være gamle karen for å være med på dette 🙂
Idag trente jeg sammen med Kristin og hennes vakre cockere 🙂 Hun har vært så heldig å få tak i måker å trene på og Lotta var enda mer heldig da hun fikk låne den på en vannapport, og det å apportere måke er ikke noen sak assa! Bare moro synes flinkeste Lotta 🙂
Her er 3 små filmer av apporteringen. Kristin filmet med snapchat og da kan de vist nok bare være 10 sek (jeg kan ikke snapchat assa..) men absolutt bedre en ingen film 🙂 Det var også skudd før måken havnet i vannet, men skytter/kaster klarte ikke å filme samtidig, og like så greit var no det for frøken Lotta var så heit at vi måtte gå litt før hun faktisk fikk springe å hente den 🙂 Vi trenger MYYYYYE mer trening med å sitte i ro når skuddet går og dummyen blir kastet, men vi trener på og plutselig en dag så sitter det 🙂
I dag hadde Thea tannsjekk time på Finnsnes og måtte desverre trekke et par tenner sånn helt bak. Ikke noe artig verken for Thea eller meg, hun så veldig stusslig ut når vi endelig fikk hente henne. Tunga hang rett ut og håret sto til alle kanter, Gry måtte flire litt av oss når vi kom ut 🙂 Men hun (Thea altså) var i god form, han mente å kjenne litt mer muskulatur på høyre bakbein men ingen grunn til bekymre om vi ikke hadde sett at hun var stiv og støl etter lange turer og fremdeles hoppe inn og ut av bilen og slike ting. Nok på kroppen men ikke en tjukkas 🙂 Det er alltid litt spennende å høre om Thea`s former, det har ikke vært lett å holde henne nede i vekt – det er som hun bare er litt sånn litt smårund og deilig bestandig ho Thea 🙂
Ettersom Gry hadde fri så tok vi også med Hector på patella sjekk. Det er ikke et krav fra rasegruppen men ønsket å få det sjekket likevel. Har også sjekket Thea og Pernille da de var unge, men det var før NKK fikk gjort de nødvendige forberedelsene til at det kommer på DogWeb. Men – i alle fall, Hector kom ut av sjekken uten anmerkninger, jippi! 🙂 Litt synd at Markus og Melissa alltid skal ha tilbake ho Ollie, for hvis ikke hadde vi tatt med henne også 🙂
I helga har jeg og Lotta vært i Tromsø og gjennomført jaktprøve 🙂 Utrulig fornøyd med arrangementet – godt opplagte prøver og utrulig behagelig dommer Erling Skotner:-) Er også fornøyd med frøken Lottas prestasjoner – hun gikk faktisk til premiering begge dagene! Ganske så uventet siden hun ikke har lydigheten inne enda, men er kjempefornøyd både med henne og med meg selv. Jeg overlevde! 😀
Lørdagen så startet vi som nr 5. Lotta var veldig heit og hadde store problemer med å holde seg ved foten i forflyttningene, noe som gjorde at jeg hele tiden måtte minne henne på om plassen hennes. Både land og vannmarkeringene utførte hun ypperlig (enda hun hadde veldig vanskelig å snu seg mot siste landmarkeringa, når hun nettopp hatt en markering på vann..teite mamma som ikke skjønne at det er på vannet det skjer assa! :-P), og satt som en engel på ‘bomskuddet’ som gikk på første vannmarkeringa, før det ordentlige skuddet og dummyen kom. Feltsøket derimot hadde hun litt problemer med – var veldig mye spring men ikke så mye nese.. Hun gikk ut både dypt og bredt og plukket inn 2 dummyer før dommeren mente at han hadde sett nok. Totalt (tross manglende dressur og at feltsøket kunne ha vært bedre) så gikk hun til en 2 premie, og dommeren skrøt både av hennes fart, arbeidslyst og markeringsevne 🙂
Her er kritikken fra lørdagen:
Søk: Vel anlagt søk, jobber i bredde og dybde men må ha en større forståelse for arbeidet.
Fart og utholdenhet: Ok
Nese: Nese bruks aktivt
Dirigerbarhet: Går til ønsket område
Markeringsevne: Gode oppfølginger på land og vann
Skuddreaksjon: Oppmerksom, noe lett
Almen oppførsel: Ok
Apporteringslyst: Spontan
Apportgrep : Gode grep og avleveringer
Svømmesett og arbeidsvilje i vann: Svømmer effektivt
Samarbeidsvilje: Ok – kan bedres
Sammenfattende kritikk: En hund med et godt potensiale. Dagens markarbeid er av høy klasse. Bedre jaktlig grunndressur og forståelse vil heve premiegrad.
Premie: 2
Søndagen hadde jeg i utgangspunktet tenkt å trekke meg siden vi ikke har lydigheten inne (hverken i fotgående + at hun er veldig lett i rompa og gjerne vil springe avgårde fortest mulig :-)), men ombestemte meg siden jeg trenger konkurransetreningen. Og er veldig glad for det, for søndagens arbeid var mye bedre, helt til siste (og avsluttende) vannmarkeringen da hun knallet. Men det var ventet (har ventet på det hele helgen.. det å knalle er en av de store utfordringene vi har..), så er ikke skuffet av den grunn 🙂 Jeg trudde jo da at vi sku få 0 pga det, men dommeren var veldig snill og gav oss en tredjepremie. I den muntlige oppsummeringen skrøt han veldig av Lotta (myyyye skryt, bland annet at hun er en arbeidsmaskin å jobber sånn at svetten spruter:-), og sa at hvis det ikke hadde vært for den knallinga så hadde hun legat an til en veldig god premiering. Nå spiller ikke premieringen så stor rolle for vår del – dette var jo bare vår ‘prøve på å se hva jaktprøve egentlig er’-helg, og vi viste jo at vi ikke hadde alt på plass 🙂 Så at hun fikk premiering i det hele tatt var i grunn en stor bonus 🙂
Land og vannmarkeringene (unntatt det at hun da knallet på siste vannapporten) var veldig bra. Feltsøket gikk langs vannet og det har vi jo aldri trent på. Når man i tillegg har en veldig vannglad (kanskje nærmere vanngal? :-)) hund, så sier det seg selv at hun da velger å gå ut i vannet å søke. Ikke gikk hun bare litt ut heller, uten hun gikk laaaangt ut (en elitehund verdig var kommentaren fra dommeren :-)), før hun omsider søkte seg tilbake mot land igjen 🙂 Hun fant 2 dummyer i sivet (ingen av de andre hundene fant dummyene i sivet), + en til, og etter 3 dummyer var hentet inn så ble vi brutt. Dommeren sa at han gjerne hadde sett at hun hadde søkt av landområdet bedre, men en overlykkelig Lotta holdt seg i vannet og ved vannkanten og dermed så ble det 3 av 5 dummyer inn 🙂
Her er kritikken fra søndagen:
Søk: Søker stort og bredt og er rimelig effektiv i sitt arbeide
Fart og utholdenhet: Ok
Nese: Brukes aktivt
Markeringsevne: Konsentrerte med gode oppfølgingen på land og vann
Skudd: Oppmerksom – urolig
Almen oppførsel: Generelt ok, men er for lett ved skuddløsning
Apporteringslyst: Spontan
Apportgrep: Gode grep og avleveringer
Svømmesett og arbeidsvilje i vann: Effektivt
Samarbeidsvilje: Ok – må bedres ved skuddløsning
Sammenfattende kritikk: En hund med stort viltfinnervilje som er rimelig effektiv i alt sitt arbeid. Lydighet og ro må bedres for at høyere premiering må oppnås.
Premie: 3
Litt vanskelig å se søndagens BK arbeid da publikum satt veldig langt unna, men i gjengjeld så fikk vi stå rett bak EK ekvipasjene når de jobbet, så da fikk man se alt fra første parkett 🙂
Jeg er kjempefornøyd med helgen og føler virkelig at vi (spesielt jeg) har lært masse 🙂 Er også glad for at når hun nå knallet, så gjorde hun det på den siste hvilket betydde at når hun kom i land og avlevert, så var prøven over og båndet ble satt på igjen. Ikke noe mer moro med jobbing da 🙂 Så sånn sett så ‘valgte’ hun rett markering å knalle på – kanskje hun faktisk lærte noe av det og 🙂
Tusen takk til Retrieverklubben avd Tromsø og Omegn for superbra gjennomført prøve! Det var en veldig trivelig prøve å debutere på, all honnør til de berørte og ikke minst dommeren 🙂 Lotta fortjener selvfølgelig også en ekstra suss og klem (kjøttboller og griseøre har hun allerede fått :-)), og det gjør i grunn også Per-Eirik som fungerte som ypperlig moralsk støtte og privatsjåffør 🙂 Tusen takk kjære <3
Det er mange som spør om hvordan det går med Maja og her kommer en liten oppdatering. Hun er for tiden i storform og det til tross for at hun nærmer seg 11 år og har fått fjernet to store ekle kuler som viste seg å være av den sorten man absolutt ikke vil ha noe av. Vi har ikke funnet noen nye kuler på henne, har en følelse av at de to andre starte å vokse i forbindelse med når hun går inn i mot løpetids-dagene men det er bare en teori fra min sin side.
Akkurat nå, som vi har konkludert med er måten vi må takle dette på, så er hun i superslag. Har forsøkt å si at hun ikke trenger å være med alle tingene vi gjør, men da fnyser hun bare til meg og jeg kan formelig se at hun himler med øyene 🙂
Her er hun og Mia på AG banen, skjønner ikke med det samme at hun skal trene med Mia, men når det er avklart så kaster hun seg ut i det. Vakre rare Maja`n vår 🙂
I dag har lille vakre snille Thea bursdag og blir hele 8 år i dag! Hun «joiner» dermed Maja som veteran, ikke verst for en liten sprek dame som Thea heldig fremdeles er 🙂 Vi er så heldige som fikk akkurat Thea, en snillere og klokere hund en henne finnes vel ikke. Vi har feiret dagen med flere av de tingene hun liker best, har fått en HEL dentastick, litt for mye Vom&Hundemat til middag, tørrfisk å gnage på – og både tur og trening. Vi var å trente litt agility men mistenker at det var mest moro for hennes gode venninner Maja og Pernille – det var nok all maten Thea satte aller mest pris på 🙂
